NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 28. februar 2021

Guds ord og kvinnelige pastorer

"Prestinnen" Gyrid Gunnes ber til Allah.
Fra Bibelsk Tro nr. 1/2021 av Olav Hermod Kydland.  

Ordningen med kvinnelige prester og pastorer skaper fremdeles uro og nød hos bibeltro kristne. Dette kommer fram i media med jevne mellomrom.

Det er imidlertid sikkert at det blir ikke ro om denne saken så lenge det finnes bibeltro kristne som holder fast på Skriftens inspirerte og ufeilbarlige ord. For ikke noe sted i Bibelen hører vi om at hyrde/forstander -, eldste eller lærefunksjonen i forsamlingen, er tillatt å inneha for kvinner.

Alle troende, menn og kvinner, hører til i det alminnelige prestedømme. Det er en stand hvor den enkelte i samsvar med de nådegaver Herren har utrustet den enkelte med, skal tjene i den kristne forsamling med vitnesbyrd, bønn, offer og tjenestegjerninger.

Selv om alle Guds barn er likeverdige for Gud, taler Skriften om at hyrde/forstander-, eldstefunksjonen er forbeholdt den troende mann som Herren har utrustet og kalt til denne oppgave eller tjeneste. Det er begrunnet ut fra skapelse, syndefall, forløsning og et Herrens bud (1 Tim 2,11 ff; Ef 5,22 ff; 1 Kor 14,34 ff).

Noen hevder at dette er tidsbetinget siden vi lever under helt andre forhold i dag enn på den tid apostlene levde. Men en sak som er begrunnet i skapelse, syndefall, forløsning og et Herrens bud kan aldri bli tidsbetinget. Den er gyldig så lenge denne tidshusholdning varer.

Andre hevder at dette synet hadde bare Paulus, men ikke Jesus. Vi skal imidlertid legge merke til hva Bibelen sier. Paulus er en kalt Herrens apostel som taler med fullmakt fra Jesus Kristus.(Rom 1,1; 1 Kor 1,1). Han er lært og tilskyndet til å forkynne av Guds Hellige Ånd (1 Kor 2,13; se også 1 Tess 2,13!) Derfor er det å si ja til kvinnelige prester, å bryte med Jesu bud, Guds ord. Det vil si det er å gå imot Guds egen forordning for mann og kvinne i den troende forsamling.

Situasjonen idag

I dag går alle biskopene, de fleste prestene/teologene og storparten av lekfolket, inn for kvinnelige prester. Ja, de fleste kristne organisasjonene sier også ja til denne ubibelske ordningen.

Bispemøtet uttalte seg den 16. oktober 2020 om ordinasjon og samarbeidsnekt hvor det hevde at prestetjenesten i Dnk er åpen både for menn og kvinner. Hovedprinsippet er at alle skal samarbeide med hverandre. Følgelig har ikke Dnk bruk for motstandere av kvinnelige prester som er samvittighetsbundet av sitt syn på grunnlag av Guds ord. Hvis de ikke kan eller vil samarbeide med kvinnelige prester, vil ikke biskopene foreta ordinasjon av dem. Følgelig vil mange bibeltro prester bli utelatt fra Dnk, mens liberale prester som gjerne fornekter sentrale læresetninger i Bibelen, vil bli ordinert.

Dette minner meg om hva Thoralf Gilbrant skrev i sin bok: ”Her er ikke mann og kvinne”: ”Liberale teologer og feminister har som mål å drive konservative prester ut av prekestolen, og dersom dette lykkes, vil saltet være borte i kirkens forkynnelse. Kvinneprestsaken kan komme til å utvikle seg til en katastrofe.” Med tanke på dagens biskoper er det interessant og lærerikt å lese hva noen tidligere teologiske professorer og dosenter i Sverige og norske biskoper har uttalt seg om kvinnelige prester.

I 1951 kom det en felleserklæring fra syv framstående svenske nytestamentlige eksegeter med Anton Fridrichsen og Hugo Odeberg i spissen:

”Undertegnede professorer og docenter i Det nye testamentes eksegetikk ved begge rikes universiteter, erkærer herved som vår bestemte og på nøyaktig forskning hvilende mening, at en innføring av såkalte kvinnelige prester i kirken er uforenlig med nytestamentlig anskuelse og skulle innebære et avvik fra troskapen mot Den hellige skrift. Både Jesu valg av apostler og Paulus’ ord om kvinnens stilling i forsamlingen har prinsipielt innhold og er uberoende av tidsbetingede forhold og oppfatninger.”

Ingrid Bjerkås var den første kvinnelige prest i Dnk. Hun ble ordinert av Hamarbiskopen, Kristian Schelderup i Vang kirke den 19. mars 1961. Denne ordinasjonen utløste sterke protester fra kirkelig hold og da særlig fra Det teologiske Menighetsfakultet.

Før ordinasjonen sendte seks av Dnks ni biskoper ut en erklæring i anledning Regjeringen hadde gitt ordinasjonsløyve til en kvinnelig teolog. Denne erklæringen lyder slik:

”De fleste av undertegnede biskoper har allerede før hatt anledning til å gi offentlig uttrykk for sitt standpunkt mot kvinnelige prestetjeneste. Når det nå er gitt ordinasjonsløyve for en kvinnelig teolog og ordinasjon kan ventes, mener vi at vi skylder både prestene og menighetene og hele offentligheten å gi samlet beskjed om vårt syn og om den holdning vi finner å måtte innta i saken:

Motiveringen og utformingen av vårt standpunkt kan i enkeltheter være noe forskjellig, men i hovedsaken står vi sammen om følgende:

1. Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med det nye testamentes grunnholdning og med direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og lærerembetet og begrunner det prinsipielt med å henvise til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på.

2. Denne holdningen har vært den selvsagt rådende i hele den kristne kirke. Kvinnelig prestetjeneste er gjennomgående reist ut fra andre interesser enn d e kirkelige, og de kirkelige instanser og den kirkelige opinion i vårt land har i overveiende grad vært imot. Derfor holder vi det for urett mot kirken både å tvinge igjennom en slik prinsipiell ordning og å medvirke til at den blir satt i verk.

3. Fordi vi i denne sak kjenner oss slik bundet av Guds ord og lojalitetsforpliktet overfor vår kirke, blir det oss umulig å ordinere kvinner, å meddele dem kollats eller på annen vis yte positiv medvirkning til deres tjeneste som prester. Måten som de enkelte praktiske situasjoner skal tas på, må det forbeholdes den enkelte biskop, i tilbørlig samråd med kollegene, å avgjøre etter beste skjønn og overbevisning.

4. Likesom biskopene i denne situasjon må heve sin rett til å handle i samsvar med sin samvittighet, bundet av Guds ord – også når dette fører til konflikt med statlige og statskirkelige ytre bestemmelser – slik må de hevde retten for alle prester og menighetslemmer i tilsvarende situasjon til å følge sitt syn og sin samvittighet i full frihet og uten å bebreides for det.

5. Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke. Å sette igjennom en kirkelig nyordning som i den grad skaper vansker både i samvittigheter og i det praktiske menighetsliv, er i sannhet en alvorlig sak som enhver medvirkende må betenke sitt ansvar ved. Alle får vi huske ansvaret for at den uunngåelige kampen blir ført på en rett og verdig måte. Og samtidig må bestrebelsene for utbyggingen av en rett kvinnelig tjeneste i våre menigheter fortsette med økt kraft.”

Johannes Smemo, biskop i Oslo, Hans E. Wisløff, biskop i Sør-Hålogaland, Bjarne Skard, biskop i Tunsberg, Fridtjof Birkeli, biskop i Stavanger, Ragnvald Indrebø, biskop i Bjørgvin, Kåre Støylen, biskop i Agder.

Denne erklæringen viser oss hva som har vært tidligere biskopers holdning til dette spørsmålet. For dem var det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamente. Dette begrunnet de prinsipielt med å henvise til Guds skaperordning og Herrens eget bud. Disse biskoper kjente seg bundet av Guds ord som de i deres tjeneste hadde forpliktet seg på, mens dagens biskoper lar seg lede av tidsåndens ubibelske syn.

Derfor når dagens biskoper sier ja til kvinnelige prester, må det bety at de ikke kjenner seg bundet av Guds ord, verken av Guds skaperordning eller et Herrens bud, i dette spørsmålet.

De seks tidligere biskopene har fått rett i sine antakelser når de uttalte: ”Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke”. Det har både prester og lekfolk merket, de som er samvittighets bundet av Guds ord.

I dag er det heller ikke plass for de tidligere biskoper i Dnk siden de ikke vil kompromisse seg og godta kvinnelige prester.

Det er tankevekkende å reflektere over at dagens Dnk heller ikke hadde hatt plass for Martin Luther, heller ikke for apostlene - og slettes ikke for Paulus og for Guds sønn, Jesus Kristus, i sin tjeneste.

Men godt og oppmuntrende å vite at fremdeles er det noen som holder fast ved Guds hellige og ufeilbare ord.

Olav Hermod Kydland