Når kristentroen truer barns trygghet

Av Kjell Skartveit. 

Det er åpen konflikt i Oslo mellom det kristne lærestedet Norsk lærerakademi (NLA) og ulike skoler i Oslo. På overflaten dreier konflikten  seg  om skoler i Oslo og deres reservering mot praksisstudenter fra en kristen høyskole, men går vi dypere i materien, ser vi det sekulære samfunnets store utfordring: Hvem skal ha definisjonsretten over hva som er godt og sant?

I løpet av de siste ti årene har hensynet til det vi omtaler som sårbare grupper og deres behov for beskyttelse kommet stadig mer i sentrum. Diskrimineringslovene har blitt stadig mer omfattende, og ved første øyekast kan dette se bra ut, mange ønsker at usaklig forskjellsbehandling bør opphøre.

Utfordringen er at disse diskrimineringslovene (som alle følger en internasjonal mal), også inkluderer utsagn og opplevelser av det vi kan kalle ikke-materielle forhold. Studenter ved NLA har for eksempel hevdet at de blir diskriminert av at NLA har ansatt en konservativ prest som studentprest. Men det var ingen liberale søkere til stillingen som reagerte på tilsettingen, bare studenter. De opplever seg krenket og diskriminert av å måtte forholde seg til en konservativ prest.

Det er på samme måte de aktuelle skolene i Oslo argumenterer når de skal forsvare hvorfor de avslutter sitt samarbeid med NLA. I et innlegg på Verdidebatt skriver to rektorer blant annet:
Nå er vi i gang med opplæring for å bli sertifisert som Regnbuefyrtårn. Dette er et pilotprosjekt i samarbeid med Skeiv kunnskap. Sammen vil vi skape en inkluderende skole med vekt på likeverd og mangfold. Gamlebyen skal være en åpen og trygg skole for både elever, foresatte og ansatte – i tillegg til lærlinger og studenter som har praksis her hos oss. Det vil være helt i tråd med våre verdier og holdninger.
Utsagnet avslører en farlig utvikling, nemlig at private aktører får definisjonsmakten over lovens begreper; hva det vil si å bli diskriminert. Etter diskrimineringsloven handler trakassering blant annet om å unngå utsagn som virker skremmende, nedverdigende og ydmykende. Lovens formål er å skape et inkluderende og tolerant samfunn. Utfordringen er hvem som skal definere hva som er negative opplevelser, eller om du vil: det gode og trygge samfunn.

Uten særlig debatt, har LHBTIQ-bevegelsen fått definisjonsmakten over sentrale områder i samfunnet. Men ingen kan forklare hvorfor akkurat de skal ha retten til å definere hva det innebærer å gjøre et samfunn trygt. Fornekter man Gud og troen på objektive sannheter (hvilket jo er kjernen i postmodernismens seksual- og samlivsetikk), er det vanskelig å forstå at de skal kunne tilrane seg en slik posisjon. Som den kjente ateisten Richard Dawkins skrev i boka "River out of Eden":
Universet slik vi observerer har nøyaktig de egenskaper vi burde forvente hvis det, når alt kommer til alt, ikke finnes noe design, ingen hensikt, ikke noe ondt og ikke noe godt, ikke annet enn blind, nådeløs likegyldighet.

For når det først ikke finnes en annen «sannhet», ikke noe ondt eller godt, enn den man selv forfekter, blir det litt selvmotsigende å kreve at andre skal bøye seg for akkurat denne. Men det er altså det som skjer ved flere Oslo-skoler. I sin dans under vår tids fornuftens tre, regnbueflagget, krever de som Robespierre at vi alle bøyer seg for akkurat deres fornuft. Og når KrFs Hans Fredrik Grøvan i et innlegg i Dagen først lovpriser skolene for deres innsats mot diskriminering, for deretter å be om vern om de verdiene og de elementære demokratiske prinsippene landet vårt er bygd på, likeverd, toleranse og respekt, også må gjelde når studenter fra en kristen høyskole, så viser han at KrF med sin støtte til all diskrimineringslovgivning, har gjort seg selv overflødig. Det er nemlig ingen demokratisk sannhet igjen å respektere, annet enn den flertallet til enhver tid slutter seg til. Vi har kastet Gud ut av våre lovgivende forsamlinger, og da er det som Dawkins riktig påpeker, bare blind, nådeløs likegyldighet tilbake. I et slikt klima vinner den som roper høyest, og studenter fra en kristen høyskole gjør hverdagen utrygg for elever ved en barneskole.

Kjell Skartveit

Kommentarer