«En morgen uten skyer,» 2. Samuel 23, 4.
Det er deilig å våkne opp til en lys sommermorgen når solen skinner fra en skyfri himmel. Alt går så lett. Og vi fryder oss. Men ingen kjenner dagen før solen går ned. Ganske fort kan den blå himmelen bli overstrødd med mørke og tunge skyer som skygger helt for sollyset.
På troshimmelen vår kan det også iblant komme mange mørke skyer. Selv om vi ofte kan synge av hele vårt hjerte: «Det er solskinn i min sjel i dag,» er det nok også tider da mørke skyer stenger det himmelske sollyset ute.
David hadde også opplevd denne omvekslingen i sitt liv. Her taler han om en morgen uten skyer. Det er avslutningsversene til Israels liflige sanger som framføres. Kongen over Israels mange tusener solte seg ikke i sin egen glans. Han frydet seg over den frelse som Gud hadde ordnet for ham. I ånden så han kongenes konge lik en morgen uten skyer.
Alle som har tatt sin tilflukt til Jesu forsoningsverk på Golgata, kan som David se fram til denne dagen med glede. Det er den gylne morgen, som Guds folk synger om. Da skal vi få møte Jesus og se ham som han er. Han skal tørke vekk tårene av alle ansikter. Arbeidsdagen er endt. Herrens tjenere får hvile ut. Sykdom, sorg og nød er forbi. I Åp. 21, 23 leser vi: «Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.»
Da skal det aldri mer være noen sky som tar Jesus bort fra øynene våre. Det blir en morgen uten skyer.
En gang skal solen bryte fram for meg.
Sorgen er borte, lys min framtidsvei.
Da skal jeg se ham, se min kjære Frelser,
som meg nå venter i sitt skjønne himmelhjem.
Da skal mitt hjerte synge bedre sang,
synge om Golgata i evigheten lang.
Sorgen er borte, lys min framtidsvei.
Da skal jeg se ham, se min kjære Frelser,
som meg nå venter i sitt skjønne himmelhjem.
Da skal mitt hjerte synge bedre sang,
synge om Golgata i evigheten lang.
Kommentarer
Legg inn en kommentar