Vandre så som verdig er for det kall som dere er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet. Efes. 4,1–2.
Du som er et Guds barn – vandre så som verdig er for ditt høye kall! Du vil nok møte andre, også slike som vil være kristne, men som likevel åpnet sitt sinn for alle slags unyttige ting. Det hører de på, og det snakker de om. Da må ikke du gjøre likedan. Du er kalt til å leve i det salige samfunn med din Frelser, og du har fått Den Hellige Ånd i ditt hjerte. Derfor må du gi akt på hva som passer for din stilling. «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg,» sier apostelen. Og han sier også: «Guds tempel er hellig!» Du må holde vakt ved ditt hjertes tempel, så ikke allslags verdslighet får komme inn der.
Du ser kanskje at andre lar sin kostbare sjel drukne i mange og store planer om jordisk vinning, fordi de ønsker å skaffe seg et paradis her i verden. Du derimot er kalt til Guds rike og herlighet. Derfor må du ha din skatt og ditt paradis i himmelen, du må «søke det som er der oppe». For Herrens skyld skal du skjøtte din jordiske kallsgjerning. Men hjertet ditt skal søke de ting som ikke kan sees.
Du vil møte andre – som også vil være kristne – men som lever for seg selv. De kan se sine medmennesker på vegen til fortapelse, i synd og vantro, uten å advare dem med et eneste ord. De sier intet, enten fordi de vil tekkes mennesker, eller fordi de er dovne og makelige. Da må du være klar over at du har ditt liv og din salighet i Kristi død. «Han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv.» Han har gjort oss til konger og prester for Gud, forat vi skal leve i alvorlig bønn og bekjenne Ordet og på den måten være med å samle med ham.
Ta videre for deg de eksempler som apostelen selv stiller fram: «Med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet.» Også i dette skal vi være Guds etterfølgere, som hans elskede barn. Vi skal ikke lenger leve slik som de som lever i sitt sinns tomhet. Mange som bekjenner seg som kristne, er store på det. De vil alltid være blant de fremste, klokeste og sterkeste. Men da skal du huske at du er kalt til det riket der Herren sier at den som vil være den største, skal være som den minste. Han skal være alles tjener. For de som vil være de første, de skal bli de siste.
La oss aldri glemme at det ikke var noe Kristus refset med så sterke ord hos sine disipler som hovmodet. Mot det advarte han dem ofte. Da de spurte hvem som var den største i himlenes rike, brøt han dem av med sterke ord. Hvis de ikke omvendte seg fra et slikt sinn og ble som barn, kom de i det hele tatt ikke inn i det.
En annen gang gledet disiplene seg over sin makt til å drive ut onde ånder. Men da svarte Herren øyeblikkelig; «Gled dere ikke over at åndene er dere lydige. Men gled dere over at deres navn er skrevet i himmelen.» Så ømt er dette punktet, og så farlig er gleden over egne fortrinn. Men at våre navn er skrevet i himmelen, det er noe vi har felles med selv de svakeste kristne. Det kan vi få glede oss over.
Da Peter sa: «Om alle tar anstøt av deg, skal likevel ikke jeg ta anstøt,» da fikk Satan øyeblikkelig lov til å sikte ham som hvete. Senere kunne den samme Peter skrive: «Ydmyk dere under Guds veldige hånd. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»
Du vil møte andre – som også kaller seg kristne – som kan være snille og vennlige blant fremmede. Men hjemme er de hustyranner. Mot dem som de skal leve sammen med, kan de være både trettekjære og harde. Da skal du huske ditt kall til å følge etter ham som ikke knurret eller klaget, men som var saktmodig og ydmyk av hjertet. Prøv med hjertets alvor å vise barmhjertighet, mildhet og saktmodighet. Så skal ikke det gamle menneske få sin frihet. Og klarer du ikke å hindre hvert utbrudd av dårlig lune, skal du skille deg ut fra de ugudelige ved at du igjen erkjenner dine feil. Du skal være snar til vennskap, og ikke la solen gå ned over din vrede. Må du omgås vanskelige mennesker, så husk at det nettopp er ditt kall som kristen å overvinne det onde med det gode og å «vaske deres føtter». Apostelen sier jo her: «Så dere tåler hverandre i kjærlighet.»
Vår lærefar, Luther, skriver: «Om din ektefelle, din tjener eller den som du tjener hos, virkelig har en forargelig feil, så hold dem dette til gode – og bruk desto større nåde til å tjene dem og til å omvende dem. Men vær klar over at du er kalt til å bære din nestes byrder, og det så meget mer som du også sikkert har en eller annen feil som de andre må tåle hos deg.»
Til dette er vi kalt. Og på denne måten må vi alltid huske vårt høye kall som Guds barn og vandre slik som det sømmer seg dette kallet.
Gud gi oss alt mer sin nåde til det!
Kommentarer
Legg inn en kommentar