Sukk hjerte, men brist ikke

Av Kurt Hjemdal

Rom 8, 18–23
«... også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt,» v 23.

Ånden er Gud selv som har tatt bolig i alle dem som tror på Jesus. Ånden er evig og uforgjengelig. Derfor skaper Den Hellige Ånd sukk hos dem han bor hos. De er jo nemlig fortsatt barn av tiden og forgjengeligheten. Gjenfødt og hjemmehørende i Guds nye verden, men også med en gammel natur som hører fallets verden til. Det er ikke minst synlig i kroppen. Den bærer forgjengelighetens tegn, blir syk, eldes, er svak og utsatt.

En dag skal den være helt igjennom ny. I oppstandelsen skal vi få et åndelig legeme som har de samme kjennetegn som Kristi oppstandelseslegeme, og da skal alle tegn på forgjengelighet være borte. Inntil da er det ikke et nederlagstegn at vi sukker etter forløsning. Det er Åndens gjerning, han som skaper lengselen i oss etter herligheten.

Derfor har Ånden en dobbelt virkning i den troende. Han skaper glede og frelsesjubel, han skaper sukk og lengsel. Men om du kjenner sukket, så mist ikke motet:

Snart er vi hjemme og står for tronen,
hva gjør det da om solen har oss brent?
Når hytten faller, så får vi kronen,
og all vår trengsel er for alltid endt.