«Hvor er da de ni?» Lukas 17,17.
Hvorfor er det så vanskelig å vise takknemlighet?
Spørsmålet dreier seg ikke om hvorfor en skal være takknemlig eller hvilken måte en skal vise sin takknemlighet på. Spørsmålet er hva som hindrer oss i å vise andre at vi har noe å takke for.
Et under hadde funnet sted. Ti spedalske begynte på et nytt liv. Det var nok aldri tvil om hvem som forandret deres livssituasjon: Jesus! Alle ti bad den samme bønn og fikk det samme bønnesvar.
Det burde være en selvfølge at vi viser takknemlighet. Men vi må nok innrømme at det er en av de mest glemte selvfølgeligheter. Derfor minner tekstordet om en etterlysning: Hvor er de ni?
Hvor er mengden? Hvor er flertallet? Han som vet hvor alle mennesker befinner seg, og som ingen kan skjule seg for, etterlyser forsvunne mennesker. Problemet var ikke at de ble usynlige for sine omgivelser, eller ble etterlyst av familie og venner som ikke fant dem igjen. Jesus savnet respons på sitt guddommelige verk i deres liv. Hvilken jubel og befrielse skulle ikke denne renselse bety!
«Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn,» sier Skriften. Denne blindhet ønsker han å beholde oss i. Når vi ser Jesus og hva han har gjort for oss, mister Satan taket. Å se Jesus i det som skjer, at det er han som frir ut, er den kristnes gode styrke i kampen mot synden. Når Satan makter å vende våre tanker inn i de baner som ikke fører fram til hyllest av Herren, triumferer han. Å ære Gud er ikke noe som klinger godt i et verdsliggjort samfunn.
Den ene som kom tilbake, gjorde det helt av egen vilje. Hans hyllest til Jesus ble et brudd med mengden, og et vitnesbyrd for dem. Han ville ikke bare ha et legeme renset for sykdom, men et hjerte renset i takknemlighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar