«Enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.»
Rom. 14,8.
Dette er både hemmeligheten og det store i de troendes liv på jorden. De hører Herren til med sitt liv, hele sin tilværelse og likeledes med sin død. De hører ikke seg selv til. De hører ham til som har gjenløst dem og helliggjort dem. Og de hører ham til, ikke bare ifølge nådens pakt, men også ifølge den Ånd de har fått og det liv som de lever.
For ingen av oss lever for seg selv. De som er åndelig døde, kan ikke annet enn å leve for seg selv. De lever for sin egen rekning og etter sine egne lyster, «fri fra rettferdigheten». Men at de troende i sin Ånd og med hele retningen av sitt liv virkelig lever for Herren, det kommer av at de er født på ny. Det åndelige liv er en virkelighet hos dem, ikke bare en tanke eller noe de forestiller seg. Derfor er det krefter i den som tror, som ikke finnes i det naturlige menneske.
Noe av det som særlig følger det nye livet i en kristen, er at vi ikke lenger lever for oss selv. Vårt livs største og høyeste mål har vi nå i Herren, i hans sak, i hans ære, i hans velbehag.
Selv om det lykkes bedre eller dårligere for oss å gjennomføre i vårt liv og vår gjerning det som vi inderlig ønsker og streber mot, så lever vi dog for Herren. Vi har ikke bare fått nåde for vår synd, men vi har fått en ny ånd og et nytt sinn. Skulle vi i vårt liv avvike fra det som er vår innerste vilje, straffer vi oss selv for det.
Og ingen dør for seg selv. Heller ikke i sin død hører en kristen seg selv til. Han hører Herren til. En kristen har verken rett eller vilje til å ta sitt liv etter eget tykke. Skal han sette sitt liv til eller ofre det, må det skje på Herrens bud. «Dere hører ikke dere selv til, dere er dyrt kjøpte,» sier apostelen.
Vi skal være villige til å ofre vårt liv bare hvis det tjener Herrens ære og er etter hans velbehag og hans bud. Og da må det skje på den måten og til den tid det behager Herren. Vi skal alltid si: Vil Gud at jeg skal være lenger her på jorden, så vil jeg det. Vil Gud ta meg hjem til seg, så vil jeg ikke være lenger på jorden.
En gang kan vi gjøre galt ved å ønske å forlenge vårt liv. En annen gang kan vi gjøre galt ved å ønske døden. Alt hva vi er og har, hører Herren til. Det skal derfor overlates til ham.
Om vi lever, så lever vi for Herren. At vi «lever for Herren» vil si at vi rekner hele vårt liv og hele vår tilværelse for Herrens eiendom. Derfor lever vi også som hans tjenere. I alle ting er hans vilje den eneste rettesnor for alt det vi gjør og foretar oss. Og vi har hans ære og hans velbehag som vårt eneste mål. Derfor overlater vi oss i hans hånd i alt som møter oss i livet, enten det er glede eller sorg, enten han gir eller han tar. Alltid vil vi ofre alt vi har og alle våre krefter for ham.
Om vi dør, så dør vi for Herren. Som hele vårt liv, hører også vår død Herren til og er helliget ham. Om vi da dør en naturlig død, er vi klar over at vi hører Herren til. Derfor er vi vel fornøyd når, og på hvilken måte, det behager ham å kalle oss hjem.
Men vår død kan også bero på vårt eget valg. Martyren kan unngå døden når han fornekter evangeliet. Misjonæren som ser at hans gjerning fører fare for døden med seg, og soldaten, som etter Guds ordning skulle ofre sitt liv, kan redde det ved å flykte. Men i alle slike tilfeller har en kristen plikt, og er etter ånden villig, til heller å ofre sitt liv enn å svikte den troskap han skylder Herren og hans sak. Når han så på denne måten ofrer sitt liv for Herrens skyld, da «dør han for Herren».
Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Vi er både i liv og i død hans eiendom og hans tjenere. Det er bare de troende som har den trøst og den fordel at hvor de enn er i livet, i døden, eller etter døden, så hører de Herren til. De er Herrens eiendom og omsluttet av hans kjærlighet og trofaste omsorg. De er alltid i hans hender som «har all makt i himmel og på jord».
Lever vi her i fremmed land, er vi likevel hans barn og tjenere. Usynlig lever han med oss. Og kaller han oss hjem, da er vi «hjemme hos Herren», for å se ham evig, slik som han er.
Her i tiden hører vi Herren til, først etter troen og samvittigheten, og så etter kjærligheten og tjenesten. Og når vi dør, da er vi også Herrens eiendom og i hans varetekt både med sjel og legeme. Legemet er gjemt i hans hemmelighetsfulle, men sikre forvaring til oppstandelsens dag. Da skal det gjenopprettes i uforgjengelighet til et evig liv. Og sjelen er i Guds paradis hos Kristus og alle hans hellige til den store dag. Da skal det ikles det «åndelige legeme», som er likt med Kristi forklarede legeme.
Vær sikker på at den som hører Herren til i livet, hører ham til også i døden og i evigheten! Det er salig for vår tanke at «enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».
Dette er både hemmeligheten og det store i de troendes liv på jorden. De hører Herren til med sitt liv, hele sin tilværelse og likeledes med sin død. De hører ikke seg selv til. De hører ham til som har gjenløst dem og helliggjort dem. Og de hører ham til, ikke bare ifølge nådens pakt, men også ifølge den Ånd de har fått og det liv som de lever.
For ingen av oss lever for seg selv. De som er åndelig døde, kan ikke annet enn å leve for seg selv. De lever for sin egen rekning og etter sine egne lyster, «fri fra rettferdigheten». Men at de troende i sin Ånd og med hele retningen av sitt liv virkelig lever for Herren, det kommer av at de er født på ny. Det åndelige liv er en virkelighet hos dem, ikke bare en tanke eller noe de forestiller seg. Derfor er det krefter i den som tror, som ikke finnes i det naturlige menneske.
Noe av det som særlig følger det nye livet i en kristen, er at vi ikke lenger lever for oss selv. Vårt livs største og høyeste mål har vi nå i Herren, i hans sak, i hans ære, i hans velbehag.
Selv om det lykkes bedre eller dårligere for oss å gjennomføre i vårt liv og vår gjerning det som vi inderlig ønsker og streber mot, så lever vi dog for Herren. Vi har ikke bare fått nåde for vår synd, men vi har fått en ny ånd og et nytt sinn. Skulle vi i vårt liv avvike fra det som er vår innerste vilje, straffer vi oss selv for det.
Og ingen dør for seg selv. Heller ikke i sin død hører en kristen seg selv til. Han hører Herren til. En kristen har verken rett eller vilje til å ta sitt liv etter eget tykke. Skal han sette sitt liv til eller ofre det, må det skje på Herrens bud. «Dere hører ikke dere selv til, dere er dyrt kjøpte,» sier apostelen.
Vi skal være villige til å ofre vårt liv bare hvis det tjener Herrens ære og er etter hans velbehag og hans bud. Og da må det skje på den måten og til den tid det behager Herren. Vi skal alltid si: Vil Gud at jeg skal være lenger her på jorden, så vil jeg det. Vil Gud ta meg hjem til seg, så vil jeg ikke være lenger på jorden.
En gang kan vi gjøre galt ved å ønske å forlenge vårt liv. En annen gang kan vi gjøre galt ved å ønske døden. Alt hva vi er og har, hører Herren til. Det skal derfor overlates til ham.
Om vi lever, så lever vi for Herren. At vi «lever for Herren» vil si at vi rekner hele vårt liv og hele vår tilværelse for Herrens eiendom. Derfor lever vi også som hans tjenere. I alle ting er hans vilje den eneste rettesnor for alt det vi gjør og foretar oss. Og vi har hans ære og hans velbehag som vårt eneste mål. Derfor overlater vi oss i hans hånd i alt som møter oss i livet, enten det er glede eller sorg, enten han gir eller han tar. Alltid vil vi ofre alt vi har og alle våre krefter for ham.
Om vi dør, så dør vi for Herren. Som hele vårt liv, hører også vår død Herren til og er helliget ham. Om vi da dør en naturlig død, er vi klar over at vi hører Herren til. Derfor er vi vel fornøyd når, og på hvilken måte, det behager ham å kalle oss hjem.
Men vår død kan også bero på vårt eget valg. Martyren kan unngå døden når han fornekter evangeliet. Misjonæren som ser at hans gjerning fører fare for døden med seg, og soldaten, som etter Guds ordning skulle ofre sitt liv, kan redde det ved å flykte. Men i alle slike tilfeller har en kristen plikt, og er etter ånden villig, til heller å ofre sitt liv enn å svikte den troskap han skylder Herren og hans sak. Når han så på denne måten ofrer sitt liv for Herrens skyld, da «dør han for Herren».
Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Vi er både i liv og i død hans eiendom og hans tjenere. Det er bare de troende som har den trøst og den fordel at hvor de enn er i livet, i døden, eller etter døden, så hører de Herren til. De er Herrens eiendom og omsluttet av hans kjærlighet og trofaste omsorg. De er alltid i hans hender som «har all makt i himmel og på jord».
Lever vi her i fremmed land, er vi likevel hans barn og tjenere. Usynlig lever han med oss. Og kaller han oss hjem, da er vi «hjemme hos Herren», for å se ham evig, slik som han er.
Her i tiden hører vi Herren til, først etter troen og samvittigheten, og så etter kjærligheten og tjenesten. Og når vi dør, da er vi også Herrens eiendom og i hans varetekt både med sjel og legeme. Legemet er gjemt i hans hemmelighetsfulle, men sikre forvaring til oppstandelsens dag. Da skal det gjenopprettes i uforgjengelighet til et evig liv. Og sjelen er i Guds paradis hos Kristus og alle hans hellige til den store dag. Da skal det ikles det «åndelige legeme», som er likt med Kristi forklarede legeme.
Vær sikker på at den som hører Herren til i livet, hører ham til også i døden og i evigheten! Det er salig for vår tanke at «enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».
Kommentarer
Legg inn en kommentar