«– du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet.»
Salme 73, 23–24.
Den salmen er skrevet av den gudfryktige Asaf, en av kong Davids fremste sangere. I dag er det gjengjeldelsesproblemet som opptar ham eller dette at Gud hadde lovet å straffe de ugudelige og lønne de gudfryktige allerede her i livet. Men nå synes Asaf at han opplever akkurat det motsatte, og til slutt ble problemet så stort at han holdt på å miste troen på Guds rettferdighet. Da var det at han gikk inn i helligdommen, og der fikk Gud ham i tale, og Asaf ble en ny mann.
Det første han lærte var å legge sin svake hånd i Guds sterke, og her kjenner vi oss igjen. Som mange av oss hadde vel også han klynget seg til Gud etter beste evne, og det gikk bra så lenge veien var slett. Men når den ble ujevn og kronglete, glapp taket fordi kreftene ikke strakk til. Så snublet han – og falt. Men nå hadde trengselen lært Asaf at det var Gud som måtte gripe hans høyre hånd – og ikke omvendt. Veien ble jo ikke slett av den grunn, men nå var det den Allmektige som holdt den svake hånden, og da glapp aldri taket mer.
Det andre Asaf lærte var at han skulle gå til Gud med sine problemer istedenfor å stole så blindt på sin begrensede forstand. Gud vil så gjerne være vår rådgiver, men han slipper nesten aldri til før flokene er blitt uløselige for oss. Skulle ikke menneskets skaper – universets opphav – den Allvitende, være i stand til å gi råd til det lille vesen som bare er et produkt av hans tanke? Vår Himmelske Far er heller ikke så langt borte fra oss som vi ofte tror at han er, og han vil så gjerne gi råd med sitt øye hvis vi bare våger å slippe ham til.
Til slutt trekker Gud fremtidens slør til side og viser Asaf herligheten som venter de gudfryktige og samtidig den triste skjebne som de ugudelige går imøte. Den er så kortvarig og usikker de ugudeliges lykke, fordi den er begrenset til jordelivet og fordi Guds straff henger truende over den. Mot denne bakgrunnen blir de troendes liv på jorden en skjønn tilværelse tross lidelsene, fordi det hvelver seg en himmel over dem, og på sin side er lidelsene bare en rekke med trinn som fører opp til den evige herlighet. Derfor jubler den troende med Asaf: «Men jeg blir alltid hos deg!»
Den salmen er skrevet av den gudfryktige Asaf, en av kong Davids fremste sangere. I dag er det gjengjeldelsesproblemet som opptar ham eller dette at Gud hadde lovet å straffe de ugudelige og lønne de gudfryktige allerede her i livet. Men nå synes Asaf at han opplever akkurat det motsatte, og til slutt ble problemet så stort at han holdt på å miste troen på Guds rettferdighet. Da var det at han gikk inn i helligdommen, og der fikk Gud ham i tale, og Asaf ble en ny mann.
Det første han lærte var å legge sin svake hånd i Guds sterke, og her kjenner vi oss igjen. Som mange av oss hadde vel også han klynget seg til Gud etter beste evne, og det gikk bra så lenge veien var slett. Men når den ble ujevn og kronglete, glapp taket fordi kreftene ikke strakk til. Så snublet han – og falt. Men nå hadde trengselen lært Asaf at det var Gud som måtte gripe hans høyre hånd – og ikke omvendt. Veien ble jo ikke slett av den grunn, men nå var det den Allmektige som holdt den svake hånden, og da glapp aldri taket mer.
Det andre Asaf lærte var at han skulle gå til Gud med sine problemer istedenfor å stole så blindt på sin begrensede forstand. Gud vil så gjerne være vår rådgiver, men han slipper nesten aldri til før flokene er blitt uløselige for oss. Skulle ikke menneskets skaper – universets opphav – den Allvitende, være i stand til å gi råd til det lille vesen som bare er et produkt av hans tanke? Vår Himmelske Far er heller ikke så langt borte fra oss som vi ofte tror at han er, og han vil så gjerne gi råd med sitt øye hvis vi bare våger å slippe ham til.
Til slutt trekker Gud fremtidens slør til side og viser Asaf herligheten som venter de gudfryktige og samtidig den triste skjebne som de ugudelige går imøte. Den er så kortvarig og usikker de ugudeliges lykke, fordi den er begrenset til jordelivet og fordi Guds straff henger truende over den. Mot denne bakgrunnen blir de troendes liv på jorden en skjønn tilværelse tross lidelsene, fordi det hvelver seg en himmel over dem, og på sin side er lidelsene bare en rekke med trinn som fører opp til den evige herlighet. Derfor jubler den troende med Asaf: «Men jeg blir alltid hos deg!»
Kommentarer
Legg inn en kommentar