«Han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag,» Filipperne 1,6.
«Begynt er ikke fullendt,» heter et gammelt ord.
Som barn reiste jeg av og til forbi et underlig hus. Det lå midt i et pent villastrøk, og folk hadde bodd der i mange år. Men utvendig var det skjemmet av stillaser og forskaling fra den tiden huset ble påbegynt. Eføyen oppover de uhøvlede stillasbordene prøvde å skjule det triste faktum: Et byggverk som aldri ble fullført.
Livet inneholder også byggverk som det ikke ble noe av. Noen kom aldri lenger enn til en tankebygning: Vi skulle blitt bedre mennesker, både mot oss selv og andre.
Eller mer ærgjerrige mål: Utdannelse, karriere og arbeid, og det gode ekteskap og trygge familieliv som kronen på verket.
Noen hadde gode hensikter med sitt kristenliv. De prøvde, og ville så gjerne, men overalt rundt oss ser vi restene og ruinene etter de gode forsøk.
Noe skjedde som tok bort gnisten, illusjonene brast, og evnene manglet i avgjørende øyeblikk.
Selvgjort er kanskje ikke alltid velgjort?
Evangeliet viser oss en annen mulighet: Han som begynte...
Forskjellen er ikke iøyenfallende med det samme, men avslører seg etter hvert: Han kan fullføre det han har påbegynt.
Hvorfor? Fordi han har all makt, og fordi han er stor, men også fordi han benytter seg av et annet prinsipp enn våre vilje-anstrengelser. Han lar sitt verk i oss vokse fram.
Vårt egentlige liv begynner når han får begynne. Derfor kalles det en ny fødsel.
Morgendagen har han allerede tilrettelagt for å videreføre sitt gode verk i oss, og på Jesu Kristi egen dag, i himmelen, settes sluttstrek. Ved hans gode gjerning i oss har vi fullendt løpet, bevart troen. Hvilken garanti har vi for at han vil lykkes?
Han er det eneste menneske som selv har fullført hele hensikten med sitt liv.
På korset ropte han: «Det er fullbrakt!»
Hans fullbrakte verk er min begynnelse.
Kommentarer
Legg inn en kommentar