Jesus gråt

Av Arne Aano

«Jesus gråt.» Joh. 11,35.

Det er underlig å stanse ved disse to enkle ord i dag. Tenk: Jesus gråt. Det var nemlig ikke en vanlig foreteelse hos Jesus. Nei, så langt jeg har funnet ut, er det bare to ganger det står om Jesus at han gråt. Her i ordet i dag gråter Jesus over sin gode venn Lasarus, som var død. Ofte har denne tanke kommet til meg: Kanskje Jesus tenkte på det som var opphavet til at døden nå var kommet inn i verden. For det står i Rom. 5,12 at synden kom inn i verden ved ett menneske og døden ved synden. Nå stod Jesus og så det faktum at synden hadde trengt igjennom til alle mennesker. Ja, var det ikke nettopp derfor Jesus måtte komme? Naturligvis var det grunnen. Her møtte også døden sin overmann, men likevel gråt Jesus over syndens fryktelige følger. «For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6,23)

Dette er også i dag det alvorlige faktum, for det er menneskenes lodd en gang å dø og deretter få dom. (Les Hebr. 9,27)

«Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk. 19,41–42). Dette burde også gripe oss mer. Det er så liten sorg og gråt i vårt liv, over våre medmennesker som er på fortapelsens vei. Er det ikke på tide at vi våkner opp av vår søvn?

Tusen, tusen arme sjeler sukker etter fred.
Gi du dem et ord om Jesus, førenn livets sol går ned.