«Halleluja! Min sjel, lov Herren! Jeg vil prise Herren så lenge jeg lever, jeg vil lovsynge Gud så lenge jeg er til.» Salme 146,1–2
Jødedommen og enda mer kristendommen er kjent for lovsang. En av våre viktigste funksjoner som kristne, er å lovsynge Herren. Om Jesus står det at han var salvet med gledens olje framfor sine medbrødre (Heb 1,9). Rundt Jesus var det lovsang og glede.
Det er et valg vi må gjøre. David – mannen etter Guds hjerte – hadde gjort et valg: «Jeg vil love Herren så lenge jeg lever, jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.» Det er vranglære at kristenlivet skal dikteres og styres av våre følelser og omstendighetene rundt oss.
For «det gamle menneske» ligger det nære til hands å være negativ og kritisk. Man er ute etter noe å henge hatten på! Dette er et farlig valg, for det dreper lovsangen og gleden, ja, selve livet. Vi må velge å love Jesus Kristus.
«Salig er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som ikke Herren tilregner synd» (Rom 4,7–8).
«Tell velsignelsene, om du kan... Tell dem sammen, både smått og stort, og det vil forundre deg hva Gud har gjort!»
Dette tilsier at vi har enda større grunn til å velge saligprisningen og lovsangen enn vi aner. Det er medisin både for det indre og det ytre menneske. I en slik atmosfære trives og gror fornyelsen og vekkelsen.
La oss istemme med David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Halleluja!»
Kommentarer
Legg inn en kommentar