«Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tunghørt til å høre.» Es. 59,1.
Det er mange mennesker som på sett og vis kan være rette kristne, men de går der så tynget av en enkelt bekymring, nød eller vanskelighet, som om det ikke var hjelp å få for dem. Det er som om det skulle finnes noen nød som Gud ikke kan hjelpe en i, eller som om Gud var død eller var blitt avmektig. Ja, det ser ut som det er i orden at Guds barn går der og er ulykkelige i noe.
Ellers kan det se ut som de har både tro og forstand nok, men i en bestemt nød og vanskelighet er de så engstelige og bekymret at en skulle tro det ikke fantes noen Gud og Frelser.
Blir de minnet om at de må stole på Gud, svarer de: «Jeg vet nok at Gud er både mektig og trofast, men her er jo det hele slik at jeg ikke kan bli hjulpet.»
Ja, denne bekymringenes ånd kan til sine tider angripe hvilken som helst kristen. Men det er jo bare mørke, vantro og villfarelse når en kristen tror at han er kommet i for store vanskeligheter til at han kan bli hjulpet.
Herren svarer ennå i dag: «Er min hånd for kort til å forløse, eller er det ingen kraft hos meg til å frelse? Eller har jeg ikke lenger noe hjerte for dere? Hvor er deres mors skilsmissebrev som jeg har jaget henne bort med? Eller hvem av dem som har noe å kreve av meg, har jeg solgt dere til?» Det er altså bare mørke og villfarelse når en kristen tror at han må være ulykkelig. En kristen behøver aldri å være ulykkelig, ja, han kan ikke være virkelig ulykkelig.
For det første er allerede det å være et Guds barn en slik lykke at enhver ulykke ellers i livet – selv om en ikke kunne få hjelp i den – i forhold til dette er som et lite sandkorn i forhold til hele jordkloden.
Og for det andre kan Gud hjelpe i alle ting. Herrens høyre hånd kan forvandle alt. Og det som Herren ikke vil eller finner for godt å forvandle, bør aldri gjøre et Guds barn ulykkelig. For det er sikkert til deres største lykke at det er nettopp som det er. Og apostelen sier jo også: «Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.»
Det er det store fortrinn som Guds barn har framfor verdens barn, at hva som helst som hender, må det nødvendigvis tjene dem til gode. Verden kan vel ha mer gull og sølv, flere hus og gårder, mer mat og flere klær, mer spøk og lystighet. Men den lykken som et Guds barn har, kan verden aldri få, dette at alle ting skal tjene dem til gode. Nei, den bruker tvert imot alle ting til sin egen skade. Og når den har det som best og er kommet høyest opp, så har den ikke oppnådd mer enn å være en slave under Satan og medarving til den evige ild.
Når et Guds barn derimot har det som verst og er kommet dypest ned i prøvelsenes og lidelsenes jammerdal, da sitter vel Job i sekk og aske og skraper sine sår, og Jeremias ligger i dynnet på bunnen av hulen, Daniel i løvehulen, den fattige Lasarus i sår og filler. Men det er likevel ikke verre fatt med dem enn at de er Herrens «øyensteiner», rettferdighetens barn, et hellig folk og det eiendomsfolk som til slutt skal bæres av engler til «Abrahams skjød».
Se, på denne måten kan jo et Guds barn aldri være ulykkelig. Ulykken selv må tjene dem til gode. Og hva mer er, selv synden, som er det største onde, skal ikke fordømme dem. Djevelen overvinner dem ikke, og døden skal ikke skade dem. Tvert imot må alle disse fryktelige fiender på Herrens vink tjene dem til gode.
Vi ser av dette at det ikke finnes noen nød som Gud ikke kan hjelpe en i. Det finnes ikke noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Det finnes ikke noen fiende som kan rive Kristi får bort fra ham.
For at de noen gang skal kunne gå fortapt, må disse – som våre første forfedre – med fritt forsett forlate Kristus. De må med fritt forsett la være å høre hans røst og la seg lokke av slangen og av syndens bedrag. Her er grunnen til den store sannhet, at en kristen ikke kan fortapes så lenge han er redd for å gå fortapt, så han hører Guds ord og lar seg lede av det. Nei, så lenge kan han ikke gå fortapt, selv om han er aldri så svak, om det så aldri så galt ut for ham og om han lå aldri så dypt nede i elendigheten.
En kan bli hjulpet i alt så lenge en søker hjelp hos Herren og på en slik måte at Herren kan hjelpe. For det er umulig at noen som tar sin tilflukt til Herren og i troen påkaller ham, likevel skulle bli til skamme.
Nei, det er bare ynkelig vantro når en kristen sørger som om han ikke hadde noe håp. For vår Gud kan hjelpe i alle ting.
Han er i alle ting en Far, en allmektig og trofast Far som i alt sørger for sine barn. Han tar del i alt det som hender dem. Han tar seg av dem, hjelper og beskytter dem. For «så sier Herren, hærskarenes Gud: Den som rører ved dere, rører ved min øyenstein.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar