«Det er skrevet: I skal være hellige, for jeg er hellig,»
1. Peter 1,16.
Ett må vi ha klart i vår bevissthet: Gud er hellig. Det ligger en rikdom i denne sannhet, noe som gir livet en hellig innstilling.
Jesus Kristus er vår mellommann, forbeder og talsmann, som har medlidenhet med våre skrøpeligheter, men vi må huske at han også er hellig, skilt fra syndere, opphøyet over alle himler – slik at vi gripes av hellig ærefrykt for ham.
Alt hellig er opphøyet, og vi må stige opp fra alt verdslig dersom vi vil ha del i denne hellighet.
Å dra det hellige ned på et verdslig plan, har det med seg at grensen mellom det hellige og vanhellige etter hvert forsvinner, og alt blir flatt.
Jesus sa: Dette er det evige liv at de kjenner Gud og ham han utsendte – Jesus Kristus.
Livet begynner altså med å kjenne den hellige Gud, og dette kjennskap skal fortsette så lenge vi lever her på jorden og siden i evighet.
Kunnskap om Gud øker vår gudsfrykt, for Peter sier i sitt brev: «Hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som kalte oss.»
Her ligger altså hemmeligheten til hellig gudsfrykt, den som Noah hadde da han bygget arken til frelse for sitt hus, og som alle gudfryktige gjennom tidene har eid.
Bibelen taler til oss om et hellig kall og om at vi skal være hellige i all vår ferd, ja, det står at vi skal framstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer – dette er vår åndelige gudstjeneste.
Alt dette er en frukt av å vandre med en hellig Gud. Vi kjenner oss i selskap med Enok, og snart skal også vi se ham som vi har lært å kjenne som en hellig Gud, og vi skal bli ham lik.
Kommentarer
Legg inn en kommentar