Matt. 25, 31–46.
«Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» v.46
I dette ordet blir vi ført inn foran den store, hvite trone. Såtiden er forbi, den evige høst står igjen. Livet som ble levd på jorden er lagt på Guds vektskål. Den evige framtid skal avgjøres. Nå venter enten himmel eller helvete. For en alvorlig stund!
Salige de som da blir frikjent og ført inn i den evige herlighet som Gud har gjort ferdig!
Evig liv!
For et ord!
Dit når ikke døden. Der skal livet i evighetenes evighet utfolde seg uten grenser.
Men hvor forferdelig at mange dyrtkjøpte sjeler den dag må kastes i den evige fortapelse.
Evig fortapelse!
Evig straff!
Finnes det uhyggeligere ord i vårt språk? Livet som kunne blitt en usigelig rikdom og en uendelig velsignelse, endte i et evig feilgrep, en evig fortapelse, en evig straff.
Hva er grunnen til denne triste skjebne? Er det grove synder og åpenbare laster?
Nei, sier ordet her. De som gikk fortapt, ble dømt for det de skulle ha gjort, men som var forsømt. De hadde ikke gitt den nakne klær, den sultne mat, den tørste drikke.
Det gjelder ikke her bare de enkelte synder, men hele livsretningen. Kristendommen er mer enn et skifte av de ytre former. Den er liv – et nytt liv med frukt for Gud. Det er frukten som den siste dag skal fram for Guds skarpe øye. Den viser om treet er vondt eller godt.
Har du fått dette nye liv? Visst gror det mange villkvister med dårlig frukt på den gamle stamme i en kristens liv også. Men han opplevde en dag at den himmelske gartner podet inn en ny kvist, et nytt liv, livet i Gud. Må Herren hjelpe oss til å få villkvistene bort, så livet med Gud får blomstre og bære frukt. Så skal vi en gang få gå inn til det land hvor dette liv skal utfolde seg i all sin glans.
Kommentarer
Legg inn en kommentar