«Jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått.»
2. Pet. 1, 14.
Vi regner med å leve – og leve lenge. Gjorde vi ikke det, så kunne vi ikke legge våre planer for dagen i morgen og årene som kommer. Ukjent er fremtiden for oss, men i store trekk har vi så noenlunde greie på livets slagne landevei. Først tar vi peiling på vår utdannelse; når den er over, tar vi fatt på den møysommelige vandring å stige i gradene. For mange går livet nokså jevnt uten uventede slyng på livslinjen.
Mange ganger synes vi det går sent når vi ser fremover. Det går sent når vi venter på ferie, det går sent når vi har årene foran oss borte fra hjemmet. Men hvor fort har det ikke gått når vi ser tilbake? Da er det vemodet siger innover oss. Vi får aldri livet tilbake. Én gang lever vi. Vi kan ikke begynne forfra igjen. Mange ting ville vi ha gjort annerledes, men livet gir ikke anledning til å gjøre noe om igjen. Livet er engangshandling.
Så en dag hender noe som får oss til å tenke litt dypere. Han vi traff forleden, han vi snakket med i går, han treffer vi ikke mer. Døden hugget ham ned. Det gikk fort, fortere enn vi og han selv hadde drømt om. Tankene settes i sving. Sett at dette hadde vært meg! Sett at samme ulykke rammer meg. Sett at samme snikende sykdom sitter fast i min kropp allerede.
Peter hadde av sin Mester fått greie på at med ham skulle det komme brått på dette med døden. Når visste han ikke, men han forberedte seg sikkert på den stunden.
Vi vet alle at døden engang innhenter oss. Når, hvor, på hvilken måte, det er skjult for oss. Vi vet bare at den kommer. Svære spørsmål ruger tungt i våre sinn. Hva så? Hva kommer? Ingen får returbillet på den siste reis. Ingen har kommet tilbake og røbet noe fra det ukjente land.
Én ting har vi å gjøre: vi må klynge oss til Mesterens ord: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar