«Far, jeg har syndet.» Luk. 15, 18.
Det er sant at vi som er renset i Kristi blod, ikke behøver å bekjenne vår synd for Gud på samme måte som en forbryter eller en ugudelig. Kristus har sonet vår synd, vi er ikke mere under dommen. En gang for alle har vi fått adgang til nåden.
Men selv om vi er blitt barn av Gud – er vi ikke ofte ulydige barn? Og trenger vi ikke hver dag å komme til vår himmelske far og bekjenne våre synder og erkjenne våre feiltrinn. Det betraktes som en selvfølge at et villfarende barn kommer og bekjenner sine feil for sin jordiske far. Guds nåde lærer oss at vi har den samme plikt overfor vår himmelske far. Vi synder daglig, det skulle ikke gå en dag uten at vi søkte vår Fars tilgivelse.
Sett at mine synder ikke straks ble bragt fram for Gud og ble renset i Jesu navn, hva ville følgen bli? Følgen ville bli at jeg omsider kom på avstand fra min hemmelske far. Jeg ville begynne å tvile på hans nåde. Jeg ville snart skjelve for hans ansikt. Jeg ville bli redd for å be til ham. Omsider ville det gå med meg som med den villfarne sønn. Enda han hadde barnets rett, var han likevel langt borte.
Men om jeg i barnslig sorg over å ha forbrutt meg mot min Far kommer og forteller ham alt og ikke hviler før jeg har fått visshet om tilgivelse, da vil jeg kjenne meg løftet av hans nåde. Da skal jeg kunne gå gjennom livet, ikke bare som frelst, men med den forunderlige fred i hjertet som Gud skjenker oss i den Herre Jesus Kristus.
Kommentarer
Legg inn en kommentar