«Guds langmodighet ventet i Noahs dager.» 1. Pet. 3, 20.
Det er lenge siden Noahs dager. Du husker kanskje fra skolen historien om Noah, han som bygget Arken. Det har vært snakket, skrevet og vitset om denne fortellingen. Men poenget i beretningen er hverken Noah, alle dyrene eller den underlige skuta han bygget. Poenget er Guds langmodighet.
Du har dine egne tanker og forestillinger om Gud, det har alle mennesker, kristne såvel som ikke-kristne. Kanskje står han for deg som en umulig mann å ha med å gjøre. Han er blitt den store bøygen som stenger for din frie livsutfoldelse. Det er så plagsomt med alle disse budene. Ikke kan vi det, og ikke får vi lov til det. Gjerder på alle kanter. Tenk om vi kunne slippe alle disse restriksjoner, og så leve som vi lystet! Det er nok mange som har kastet Gud overbord og latt det stå til i livets heksedans. Det føltes så herlig å være fri alle bånd og stengsler.
Men Gud ser annerledes på livet enn vi gjør. Han vil oss det beste, derfor advarer han oss og forbyr oss ting som kan skade oss. Hvorledes ville det gå i storbytrafikken om alle kjørte på rødt lys? Kaos og elendighet. Vi har nok krysset rødt lys i vårt moralske liv mange ganger. Vi fikk lære av erfaring, og så trodde vi at Gud nå var lei av oss, nå var han ferdig med oss. Men Gud er langmodig. Han ventet på menneskene i Noahs dager, de fikk tid til å tenke seg om, men de lekte med Guds langmodighet. Det er faren for oss alle.
Snart beskylder vi ham for å være for streng og umedgjørlig, snart trekker vi veksler på hans store kjærlighet, og håper på hans forståelse når engang det store oppgjør kommer. Mennesket før den store vannflommen forregnet seg. Selv Guds langmodighet har sin grense. Vi løper en veldig risiko om vi ikke tar Gud alvorlig. Glem ikke at Gud også er en hellig Gud, ja, en fortærende ild. Så venter han på folk også i dag. Vi vil be om at han ikke må vente forgjeves.
Kommentarer
Legg inn en kommentar