Syndenes forlatelse

Av Ola Rise

«Gjør dere venner ved den urettferdige Mammon, forat de, når den svikter må ta imot dere i de evige boliger.» Luk. 16, 9.

Av Ordet her ser vi at det er her i livet vi er med og bygger vår evige framtid. Men dette å leve for å tjene – og å vite at en bare er husholdere og ingen ting eier selv, det er alt sammen dårskap for verden. Men i selve verket innebærer det klokskap, realisme, virkelighetssans. For hva håp har den gudløse når hans liv avskjæres. Da har han ingen ting igjen. Det ble et forfeilet liv.

Men det største er når Mammon og alt svikter – da å bli tatt imot i de evige boliger. Eller for å si det mer personlig. Det største er å ha fred med Gud fordi jeg eier syndenes forlatelse.

Å eie det er å eie noe som døden ikke tar. Ja, døden den tar intet, den gir heller intet. Den er bare landgangen som legges ned når vi når evighetens kyst.

Men det største jeg kan ta med meg over landgangen, må jeg få her. Her er det regnskapet må gjøres opp. Her er det jeg må få min sak med Gud i orden og få tak i den fred som er en følge av alle mine synders nådige forlatelse. Det er dette som hører med til å være en trofast husholder over det Gud har betrodd meg.

Da vet jeg at jeg skal bli tatt imot i de evige boliger når dødens landgang legges ned for meg på evighetens kyst.