«Rettferdighetens verk skal være fred.» Esaias 32, 17.
Luther sier: «En sann og god samvittighet har fred når Gud er nær, men er redd når Gud synes langt borte.» Den troende kjenner seg trøstet når Kristus gir seg til kjenne, men da blir den vantro for alvor redd. Den troende sier: Når jeg bare kan tro at alt det er sant som står skrevet om Kristus, så har jeg fred. Den vantro derimot er redd nettopp for den tanken at alt som Skriften inneholder om Kristus skal være sant.
Gi nøye akt på dette tegn! Det bærer i seg vitnesbyrd om hvordan du i virkeligheten har det med Gud og med din synd. Det vitner om du har forlikt deg med dommeren eller ikke, om du pleier å holde deg ved nådestolen med dine synder og søke tilgivelse, eller om du tvert om holder deg borte fra Gud og ikke taler med ham om dine synder.
Det var ikke godt med David så lenge han holdt seg borte fra Gud og ikke bekjente sin synd for ham. Derimot når han bekjente sine synder og fikk tilgivelse, da fikk han en slik fred at han kunne synge i sitt hjertes glede: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt.» Han hadde ikke trøst i at han ikke visste om noen synd hos seg selv. Nei, han sier tvert om at alle hellige må bekjenne sine synder, «forat når de store vannflommene kommer, til dem skal de ikke nå». På den måten lar han oss forstå at de troendes fred består ikke i at de ikke vet noe ondt med seg selv, men ene og alene i det at de bekjenner sine synder og har tilgivelse.
På den måten er samvittighetsfreden avhengig av syndenes forlatelse. Redsel for Gud vitner derimot om et uoppgjort forhold. Men det er ikke slik å forstå at all frykt for Gud vitner om det. Det ser vi av Davids salmer og alt det som Skriften vitner om de troende.
Gud kan engste sine troende slik og gjøre dem så redde at de ikke føler annet enn at Gud er vred på dem, slik at de «jamrer seg på grunn av sitt hjertes stønn». Men legg merke til forskjellen! Dette er da noe tilfeldig som går over. Deres egentlige liv er fred og tillit til Gud, slik som apostelen sier: «Åndens sans er liv og fred.» «Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere atter skulle frykte; men dere har fått barnekårets ånd i hvilken vi roper: Abba – Far!»
Likevel kommer de troende stundom til å være redde, dels på grunn av store prøvelser fra Gud, dels på grunn av den synd som ennå henger fast ved dem og på grunn av at troen er skrøpelig.
Det er ikke noe dårlig tegn når livet i sin helhet er et liv i oppgjør med, og tro på, Gud. Tvert om ville det være et dårlig merke, dersom troen og freden aldri fikk noen slik påkjenning som vi har nevnt. For de troendes historie (i Bibelen) er ikke slik.
Det er noe helt annet når et menneskes egentlige liv er å holde seg borte fra Gud og være redd ved tanken på dommen. Det vitner om en falsk ånd, som ikke lever i oppgjør med Gud. Av dette kommer det at «de ugudelige har ingen fred, men er som det opprørte hav». Dessverre er nok de fleste iblant dem så innlullet og trollbundet i falsk fred, at de, som Job sier, «lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned til dødsriket».
Men andre vet nok om sitt uoppgjorte gudsforhold. De går med en indre gru eller i det minste med en hemmelig anelse om det som venter dem. Et slikt menneske kan legge mye vinn på å stille sin uro ved å prøve å gjøre godt eller legge seg etter andaktsøvelser og liknende. Men tanken på dommen som kommer, og evigheten, gjør det urolig om igjen og om igjen. Det kan aldri være sikker på å ha gjort nok for å bli frelst. Det går alltid i redsel for at det likevel kan mangle noe, og tenker på en framtid da det må komme til å bli bedre.
Eller så prøver det på å sette Guds krav ned og lempe dem etter sin tilstand og sitt liv, så det kan håpe på en nådig dom.
På den måten svever sjelen på livshavets stormende bølger, opp og ned, og det er som Gud sier: «Det er ingen fred.» Hver gang straffen fra Gud, eller døden, eller evigheten, eller Herrens nærhet plutselig kommer for dem, da skjelver de. På den måten har de fleste mennesker det: de ser ut til å ha fred, men bare så lenge de ikke merker Gud. I samme øyeblikk de merker at Herren er nær, er det forbi med deres fred. Det er en ulykkelig og farlig tilstand!
Hver og en får gå til sitt eget hjerte og spørre seg selv for Herrens ansikt: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt og funnet forlikelse? Kan jeg møte dommeren i denne stund? Har jeg som regel mer fred når Gud synes meg nær, slik at jeg lider når jeg savner hans nærvær? Eller er det et vilkår for min fred at jeg kan glemme Gud? Slikt vitner om hvordan det står til med samvittigheten!
Kommentarer
Legg inn en kommentar