«Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av. For på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» 1. Mos. 2, 16–17.
Her skal vi legge merke til at Gud gjorde sin pakt avhengig av en liten og ubetydelig gjerning. Det er både merkelig og lærerikt. Her kan du nemlig en gang for alle se og lære hvorledes den store og hellige Gud dømmer.
Når han ville sette mennesket på prøve, valgte han den minste gjerning som kunne tenkes på jorden, enda det var den største og mest betydningsfulle prøve som skulle få følger for en hel verden. Og sitt bud knyttet han til en så liten gjerning som å ete frukt av et tre midt i Paradisets rikdom på trær og frukt. Brøt en dette bud, førte det med seg all slags død, legemlig, åndelig og evig.
Gud har med dette første bud for evig vist menneskeslekten at han ser etter hjertet, etter lydigheten, ikke etter gjerningenes størrelse. Han vil være den herre som bestemmer over alle dem han har skapt. Han forlanger lydighet, fullkommen lydighet, bare lydighet, når han befaler noe.
Hadde han for eksempel sagt til Adam: Du skal ikke drepe din hustru, eller: du skal ikke pine dyrene, ville han ha syntes at det var rett. Og så hadde han rettet seg etter budet, fordi han hadde syntes det var fornuftig. Men lydigheten – den rene lydighet – hadde da ikke vært satt på prøve. Mennesket hadde da straks festet seg ved gjerningenes verdi og oversett det Gud egentlig ville ha, lydigheten.
Men nå valgte Gud den aller minste gjerning. En skulle ikke kunne støtte seg til hva en syntes var fornuftig. Budet måtte forlange ren lydighet. Nå måtte fornuften si: Kan Gud dømme oss til døden for en så liten gjerning? Hele Paradiset er fullt av trær og frukt, og det er bare vi som skal spise av alt. Hvem skal dette treet bli spart for? Fornuften gav her ingen støtte. Her ble det forlangt bare lydighet. Og det var nettopp dette Herren helt fra begynnelsen av ville lære oss.
Ingen kan forklare hvor uendelig meget ondt det kommer av tilbøyeligheten til å ville se på den verdi gjerningene har, og ikke på Guds ord og bud alene. Det er denne tilbøyeligheten som fører til all selvsikkerhet og alt hykleri. Når Gud sier: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke drive hor, holder en det for å være viktige bud. Men når han sier: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, eller: Du skal ikke bli sint på din bror, du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste, da synes en at dette er så små og ubetydelige bud at en kan holde eller bryte dem etter behag. Når en så glemmer den store Guds hellige vilje og bud og bare ser på gjerningen, kan en leve trygt med all indre synd, hvor grusom den enn er, bare en er from utvortes.
Slik gjør alle mennesker av naturen.
Vi har den samme tilbøyelighet når det gjelder troen. Vår skade er at vi ser på gjerningen og ikke på den store Guds ord.
At Gud i dåpen tar imot et barn, ikler det Kristus med all hans fortjeneste, er den største dårskap for fornuften, som bare ser vatn og et skrøpelig menneskes (prestens) handling. Når så barnet ved to års alderen viser Adams natur, har en vanskelig for å tro at det er hellig for Gud, eller at Guds engler gleder seg over det. Eller om en eldre person kommer til troen og blir døpt i dag, får han i morgen føle at han «ikke la av kjødets urenhet». Det er bare for Gud han var ren og hellig, fordi han var kledd i Kristi rettferdighet. Men nå ser han ikke denne rettferdighet. Han ser bare det han har fra Adam, sin egen synd og urenhet.
Da er han straks ferdig til å tape motet: Nei, jeg ble nok ikke ren. Da betyr det slett ingenting det som Kristus sier: Den som er badet, er ganske ren (for Gud) og trenger ikke til å vaske annet enn føttene (vandringen). Da heter det: Om jeg bare kunne være from og hellig! Å ha bare Kristi rettferdighet er ingenting.
Hvorfor det? Bare fordi Kristi fortjeneste ikke er min egen gjerning. Den kan en ikke se og føle. Gud har bare sagt at vi har fått den. Men at Gud sier det, betyr ikke noe. Men hadde jeg selv gjort noe storartet, da hadde det vært noe å stole på! På den måten betyr det som Kristus har gjort, lidd og sagt, ikke noe – det betyr slett ingen ting. Det er bare det jeg selv gjør som betyr noe.
Slik er naturen. Derfor er det nødvendig å være våken og merke seg at de aller største ting kan skjule seg under det minste ord når Herren taler. Det ville han en gang for alle lære verden da han knyttet den største prøve til den minste gjerning – å ete av et tres frukt.
Når en hel verden – alene for Herrens ords skyld – kunne komme under synd, død og forbannelse, da må ingen heretter se på den verdi gjerningene har, men alene se på Herrens ord.
Kommentarer
Legg inn en kommentar