«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere.» Matt. 5, 44.
Se her hvordan Kristi sinn er, og hvordan det sinn er som de kristne skulle ha: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere.
Må hver kristen legge seg på hjerte hvor høyt Herren setter målet. Da ville vi i det minste vite hva som er hellighet, og ikke leve hele livet i den onde naturs mørke. Herren straffer ikke bare dem som hater sine uvenner, baktaler dem, eller gjør dem noe ondt. Han byr oss at vi skal elske dem og gjøre vel mot dem.
For når han sier: «Elsk deres fiender», så betyr «elske» virkelig å elske, å ha et hjerte som ønsker sine fiender alt godt. For det andre vil han at denne kjærlighet skal vise seg i gode ord og forbønner. «Velsign dem som forbanner dere.» Når hatet og fiendskapet ikke får ytre seg på annen måte, taler en ondt og nedsettende om sin uvenn. Men her sier den Herre Kristus at du tvert imot skal tale vel om og velsigne dem som forbanner deg. Hør hvordan Paulus sier det samme: «Velsign dem som forfølger dere. Velsign, og forbann ikke!»
Å, min Gud, hvor langt borte vi er fra ditt sinn! Herre Gud, fordøm oss ikke!
At apostelen to ganger gjentar ordet «velsign» her, viser hvor nødvendig det er å virkelig ta ordet til hjertet.
Men når vi på denne måten skal elske, tale vel om og velsigne våre fiender, hvor er da de mennesker som vi skal hate og tale ondt om?
De finnes ikke!
Men her vil kanskje noen si: Leser vi ikke i Skriften at både Jesus selv og hans apostler har talt harde ord mot fiendene? Kan det kalles å elske og velsigne dem?
Når de hellige menn talte hardt og straffende i Herrens navn, så var det ikke mennesker, men Gud selv som straffet og forbannet. Det som gjøres på embets vegne er Guds straff, enten det er dommeren som avsier en dødsdom, eller det er bøddelen som slår i hjel eller det er læreren som formaner med Guds ord. Og alt det som Gud gjør, er godt og rett. Her taler imidlertid Kristus ikke om hva et embete gjør, men om hva mennesker gjør mot sine fiender. Og da heter det: å elske, velsigne, tale vel om, gjøre godt.
Til den kjærlighet et menneske skal vise sine fiender, hører også det Herren sier i v. 42: «Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.» Du skal skynde deg å hjelpe også din uvenn når han er i nød. «Gjør godt mot dem som hater dere.»
Og Herren nevner to grunner for at vi skal elske våre uvenner og gjøre vel mot dem. For det første skal vi på denne måten som Guds barn likne vår himmelske Far. Han sier: «Forat du skal bli deres himmelske Fars barn, for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» Sol og regn omfatter hele den uendelige rikdom av Guds gaver og velsignelser som han gir oss her på jorden. Og dem gir han uavlatelig til sine fiender, likeså vel som til sine venner.
Slik er Gud. Slik skal vi også være.
Den andre grunnen Herren nevner, er den at hvis vi ikke likner vår himmelske Far, så likner vi de ugudeligste mennesker som finnes. Han sier: «For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også hedningene det samme?» Hvis de som ellers vil gå for å være gode og fromme mennesker, er så falske i sin kjærlighet at de bare elsker sine venner, så burde de våkne for disse Kristi ord.
Det finnes neppe så onde mennesker, tyver eller røvere, at de ikke holder sammen i vennskap innenfor sin egen krets. Se da hvor from du er som er vennlig bare mot dine venner! Du er akkurat like from som tyver og røvere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar