«Og David sørget over sin sønn hele tiden,» 2. Sam. 13, 37.
Ligger det ikke noe ekstra patetisk og talende i de to ordene «hele tiden»? Oppriktig sorg er ikke noe man kvitter seg med på et øyeblikk. Det er ikke som en tåre man tørker av kinnet. Såret sitter så mye dypere. Det er omgitt av så mye mer, av minner, hendelser, tanker. Det lar seg ikke så lett utrydde.
Bibelen taler en hel del om sorg. Det er en bok om og for mennesker, skrevet med Guds hånd, og mennesker opplever så mange sorger og så mye bedrøvelse i denne verden at bøkenes bok nødvendigvis må inneholde en god del om dette. Blant annet sier Bibelen at vi sørger ikke som de andre, det vil si de som ikke har håp. Det betyr ikke at den kristne ikke sørger. Den kristne sørger over det som skjer i familien når ikke alt går etter ønske og plan, og den kristne sørger over den alminnelige tilstand i verden. Men den kristne sørger alltid med et håp, og håpet gjør heller ikke her til skamme.
Et par vers lenger nede i det samme kapitlet som teksten er hentet fra, heter det at den samme David som sørget over sin sønn hele tiden, «hadde trøstet seg over Amnons død». Han hadde flere sønner som det var grunn til å sørge over. Både Absalom og Amnon gikk sine egne veier, og det var slett ikke Guds veier. Men selv den som sørger hele tiden, kan få trøst. Mennesker er ikke alltid i stand til å trøste, og det skal vi heller ikke forlange. Men Gud kan trøste. Han er ikke bare i stand til å trøste som en mor eller far som hjelper barnet sitt til å glemme det vonde, men han kan trøste under selve sorgen. Jesus talte til og med om en sorg som blir til glede. Ikke glede i stedet for sorg, men det som var årsak til sorg, blir årsak til glede. Det høres utrolig ut når man er i sorgens dal, men Guds hellige har erfart det til alle tider.
Kommentarer
Legg inn en kommentar