«Hvem har jeg ellers i himmelen?» Salm. 73, 25.
For mange år siden fortalte en prest meg et lite trekk som jeg siden har husket. Han hadde i sin menighet en meget gammel, fattig og syk kvinne. Hun bodde i en liten stue helt ute ved havet helt for seg selv. En dag han besøkte henne, la han merke til at den gamle hadde flyttet sengen sin fra den eneste lune kroken i stuen og bort til det lille vinduet som vendte ut mot havet. På spørsmål om hvorfor hun hadde gjort dette, svarte hun med et smil: «Å, jeg skal si presten, at her ved vinduet ser jeg himmelen. Og når jeg ser himmelen, så ser jeg hjem.» Og mens tårene lyste i den gamles øyne føyde hun til: «Og når jeg ser hjem, så glemmer jeg at jeg er syk og fattig og alene.»
Var ikke den gamle kvinnen rik likevel?
Forstår vi ikke at hun kunne glemme alt ondt og tungt når himmelen var hennes hjem.
Står det riktig klart for oss dette? Veien synes oss lang – vårt liv er fattig, våre dager er ensformige og verden synes oss tom og kald. Ja vel – men hvorfor er du ikke glad – du nærmer deg ditt hjem for hver gang din klokke slår. I dette hjem er alt godt. Der er ingen forgråtte øyne, ingen bleke kinn, ingen brukne lemmer. Der er ingen synd og ingen død – derfor heller intet ondt.
Å – om vi ville begynne å leve mer med våre tanker i himmelen! Der er vår rikdom. Vi kan aldri bli ferdig med å telle våre skatter. Vi trenger en evighet for å fatte det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar