«Herrens trofasthet varer til evig tid,» Salme 117, 2.
Å se tilbake på Guds trofasthet er som å se utover et stort og dypt hav av nåde. I en annen salme står det at det er bedre å sette sin lit til Herren, enn å stole på mennesker. Det er vel noe som noen og enhver som har vandret med Herren, har opplevd. Ofte er vi blitt skuffet på mennesker, til og med på dem som kaller seg kristne, skuffet inderlig og dypt. Tilliten til dem det gjaldt, ble borte. Men Jesus svikter aldri.
Han står ved alt han sier. Det er alltid dekning for hans ord, og det takker vi Gud for.
Guds trofasthet og omsorg kommer kanskje mest til syne i motgangstider. Da jeg mistet min far, var det som om grunnen ble borte under føttene mine. For meg var han symbolet på det solide, det fundamentale. Jeg er glad jeg hadde en slik far. Men da Gud tok ham til seg, opplevde jeg at Jesus kom meg nær, trøstet meg og gav meg den tro som jeg nettopp trengte de dagene. Jeg kunne synge: «Å, så stort at Jesus fant meg, å, så godt å være hans.»
Under en sykdomsperiode da alt ble svart for meg, og jeg formelig krøp under gyvelbusken og forsøkte å gjemme meg, sviktet ikke Jesus. Gud hadde ikke glemt sitt barn. Han vekket meg langsomt, som en mor sitt lille barn, og satte brød og vann fram for meg. Stå opp og spis! sa han.
Han har så ofte vist at han har ressurser som vi ikke kjenner og kilder som vi ikke ser.
Kommentarer
Legg inn en kommentar