«Min venn! Hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklær på?» Matt. 22, 12.
I Matt. 22 sier Jesus at «Himmelriket er likt et bryllup som en konge gjorde for sin sønn». Med dette mener han sitt nåderike på jorden. Han innbød mange. Men de fleste brydde seg ikke om innbydelsen. De bad om unnskyldning. De kunne ikke komme. Den ene ble hindret av sitt kjøpmannsskap, den andre av sin jordveg, den tredje av sin hustru.
Det var ikke alle som slik foraktet innbydelsen. Mange tok imot den, og bryllupshuset ble fullt av gjester.
Men nå sier Jesus at det nettopp blant bryllupsgjestene som hadde tatt imot innbydelsen og satt ved bordene i bryllupshuset, var en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han satt der i sine egne klær. Derfor ble han bundet på hender og føtter og kastet ut i mørket. Å, hva betyr dette? Hva mener Herren? Mannen var jo kommet til bryllupet. Han hørte ikke til dem som hadde foraktet innbydelsen og ikke kom. Han satt jo ved bryllupsbordet sammen med de andre lykkelige bryllupsgjestene.
Ja, det finnes mennesker som ikke bare har kjent Åndens kall i sitt hjerte og på en måte tatt imot kallet. De har også begynt å søke frelse og har forlatt «gater og streder» og alt sitt tidligere liv og selskap. De har sluttet seg til de troende og er blitt som dem på alle måter. De leser og hører Guds ord, de roper og ber og er med i den kristelige virksomhet. Denne mannen er ikke et bilde på den store mengde som aldri kom. Han er en religiøs mann og et bilde på religiøse mennesker som finnes innenfor de troendes menighet.
Og dog mangler disse folk noe som er så betydningsfullt at de blir kastet ut i det ytterste mørke.
De fem dårlige jomfruer som ikke hadde olje på sine kanner, er bilde på akkurat det samme som denne mannen. Jesus sier: «Himlenes rike skal være å likne med ti jomfruer, som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen.» Så lenge de ventet, var det ingen som merket noen forskjell mellom de kloke og de dårlige. Nei, da var alle jomfruer, de hadde alle sine lamper, de var alle gått ut for å møte brudgommen, de ventet alle på den lykkelige stund da de skulle gå inn i bryllupssalen – inn i herligheten – sammen med ham.
Men ved midnattstid hørte de ropet: «Se brudgommen kommer!» Da først fikk de se at halvparten av dem ikke hadde olje og at lampene deres sluknet. Og så ble de for evig stengt ute fra bryllupsgleden.
Men enda alvorligere og sterkere blir det sagt i Joh. 15, hvor Jesus taler om «grener på meg som ikke bærer frukt». Enhver får tenke etter hva dette ordet betyr.
Og i Matt. 7 sier Herren hvor meget en kan gjøre ved hans navn, og likevel ikke høre ham til. En kan tale profetisk, drive ut onde ånder og gjøre mange kraftige gjerninger ved hans navn, og likevel være åndelig død.
Biskopen i Sardes både lærte og levde slik at en reknet ham for å være en levende sjel. Men han var det ikke: Du har navn av å leve, og du er død.
Skulle en ikke bli redd for seg selv når en hører slike ord av Jesus? De mest rett-tenkende og åndsfylte kristne har ofte vært så redd for at de skulle bedra seg selv at de har ropt og bedt: «Ransak meg, Gud, og se om jeg går på fortapelsens vei!»
Er det bare du som ikke behøver å være redd? Trenger ikke du å gi akt på det som Kristus sier?
Men nå vil vi se hva disse mennesker egentlig manglet, siden det gikk så galt med dem.
Bryllupsklær! «Du har ikke bryllupsklær på?» Hva skal det bety? I Joh. Åp. 19 står det at ved Lammets bryllup fikk bruden kle seg i skinnende rent lin. Og hva dette er for drakt, finner vi i det sjuende kapittel. Her tales det om den store hvite flokk: «Dette er de som er kommet ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone.»
Og til den lunkne lærer i Laodikea sier Kristus: «Jeg råder deg til at du kjøper av meg hvite klær, forat du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke blir åpenbart.»
De som er i bryllupet, men sitter der i sine egne klær og ikke har kongens bryllupsklær på seg, er altså slike religiøse folk som er mer eller mindre alvorlige og gudfryktige, men som aldri har kjent sin synd. Derfor går de ennå i sin egen rettferdighet og er aldri blitt avkledd sin egen fromhet. Derfor er de heller ikke blitt ikledd en annen manns rettferdighet – nemlig Kristi rettferdighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar