«Så sendte folket bud til Silo, og de hentet derfra paktens ark som tilhører Herren, hærskarenes Gud ... Begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, var med og fulgte Guds paktsark.»
1. Sam 4, 4
Israel hadde krig med filistrene, og det gikk dårlig for israelittene i kampen. Deres hær ble slått, og det ble et stort mannefall.
Da skjønte de at noe måtte gjøres for å få Israels Gud til å gripe inn. Vi klarer ikke dette alene, nå må Herren hjelpe oss, tenkte de.
Da var det noen som fikk en lys idé – trodde de. La oss hente paktens ark ut fra det Aller Helligste i tabernaklet. Der troner Gud over kjerubene. Når paktens ark er hos oss, da må jo også Gud være med oss.
Som sagt, så gjort. Paktens ark ble hentet. Men Herren var ikke med Israel. Det gikk dårligere med krigen enn noen gang.
Hva var feilen? Jo, Israel trodde det gikk an å få Gud til å gripe inn på deres side, bare ved å flytte den lille kisten med lovens tavler ut i leiren. De trodde Gud lot seg kommandere og mobilisere på deres side, bare ved noen praktiske grep. De trodde at de kunne bevege Gud – himmelens Gud – like lett som en fraktet den lille paktskisten.
For et feilgrep, og for en misforståelse! Gud er suveren, ingen kan bestemme over ham.
Det var noe helt annet Herren ventet på. At de to ugudelige sønnene til Eli kom med paktens ark, kunne så visst ikke bevege Herren til å gjøre som Israel ønsket.
Herren ventet på at folket skulle angre sine synder og vende om til ham. Han ventet på at de skulle ydmyke seg for Ham, og omvende seg fra sine onde veier.
Religiøse skikker og seremonier frelser ingen. Kirkegang og altergang frelser ingen som ikke vil omvende seg. Støtte til misjonen og til annet godt Guds verk, kan ikke frelse noen. Gud ser etter hjerter som vil ydmyke seg og søke frelse hos Jesus i en sann omvendelse.
Må ingen av oss noen gang glemme dette!
Kommentarer
Legg inn en kommentar