«Han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer og ikke sorg, og ikke skrik og pine skal være mer, for de første ting er veket bort,» Åpenbaringen 21, 4.
Når jeg leser dette avsnittet av Guds ord, tenker jeg på tiden i Edens hage før syndefallet. Adam og Eva levde under Guds velsignelse. Gud hadde gitt dem råderett over alt liv på jorden. Alt var i full harmoni med Gud. Ingen tårer rant, ingen død, ingen sorg, ingen skrik, ingen pine. For en vidunderlig tid.
Gud gav menneskene et påbud. De kunne fritt ete av alle trær i hagen, men treet til kunnskap om godt og ondt måtte de ikke ete av. Den dagen de åt av det treet, skulle de dø. Mennesket brøt Guds bud, og døden var en virkelighet.
De første tårene begynte vel å rinne da Gud drev menneskene ut av Edens hage, og senere da de stod ved sin drepte sønn, Abel, og søkte etter brodermorderen Kain. Da var det tårer, sorg, skrik og pine. Siden den tiden har det runnet mange tårer på grunn av synden.
Men Gud være lov, menneskene hadde fått et håp om oppreisning. Kvinnens sæd skulle knuse slangens hode. Menneskene var hjelpeløse. Det var Gud som måtte gripe inn. Gud elsket verden så han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Det er bare de som har tatt imot Jesus og er renset i hans blod, som blir borgere av den nye himmel og den nye jord. Johannes som var fange på øya Patmos, var gammel da han fikk se dette vidunderlige sted. Han hadde hørt meget gråt og skrik og sett megen sorg og pine. Men så viser Herren ham det herlige sted som venter ham, der ingen av disse ting skal være mer. For de første ting er veket bort.
Kommentarer
Legg inn en kommentar