«Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har brent for Guds sak som dere alle gjør det i dag.» Ap. gj. 22, 3.
Å ha fått en «grundig opplæring i fedrenes lov» vil si å sitte inne med en usedvanlig bibelkunnskap, nøyaktig, detaljert og ikke minst utenatlært. En gjennomsnitts-nordmanns bibelkunnskap blir mikroskopisk i sammenlikning!
Når så denne grundige bibelkunnskap ikke bare blir en gold intellektuell viden, men setter sjel og sinn i brann, så en som Paulus kan si: «Jeg har brent for Guds sak» – ja, hva mer kan en da egentlig forlange? Hvor mange nordmenn, døpt og konfirmert i en kristen kirke, gjør noe liknende?
Men la du merke til at Paulus talte i fortid: «jeg har brent for Guds sak –»? Var han så blitt lunken? Nei, tvert om! Hans intense misjonærvirksomhet tyder ikke nettopp på åndelig lunkenhet! Enhver erfaren bibelleser vet grunnen. Paulus har selv forklart sammenhengen i Romerbrevets 10. kapittel. Der gir han sine landsmenn det vitnesbyrd at «de brenner for Guds sak, men uten forstand». Det betyr naturligvis ikke at de har mistet forstanden! Men det skjer «uten forståelse», som den danske Bibelen oversetter uttrykket. Det er med andre ord noe de ikke skjønner midt i sin religiøse iver: «De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. Kristus er lovens slutt, så hver den som tror, blir rettferdig for Gud.»
Det er mange, selv i et gammelt evangelisk land som Norge, som heller ikke skjønner dette. Om den religiøse iver er beskjeden, sammenliknet med jødenes, så svikter «forståelsen» på samme avgjørende punkt. Også mangfoldige nordmenn strever – så godt de kan – med å «bygge sin egen rettferdighet». På hverdagsnorsk heter det: «Jeg gjør det da så godt jeg bare kan. Kan Gud forlange noe mer? Han vet da vi er mennesker?»
Men vanskeligheten ligger nettopp her: Gud forlanger mye mer enn vi kan – Gud forlanger det absolutte, det fullkomne! Tenk bare på «det store bud»: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...» Hvem av oss gjør det? Elsker vi ikke stort sett oss selv? Var forholdet mellom oss og Gud rett, skulle altså vårt hjerte være fylt til randen – 100 prosent! – av kjærlighet til Gud og nesten! Er ikke forholdet snarere 90 prosent på oss selv og 10 prosent på Gud? Kanskje noen av oss føler at det ofte kommer ned i noen fattige promille?
Hva så? Hvilke sjanser har vi så? Vi har én – men den holder, selv for Guds strengeste mål: Ved troen på Jesus kan vi få en fullkommen rettferdighet, en aldeles feilfri «drakt», uten en øres vederlag!
– Men kan det være riktig? Stryker så Gud alle budenes krav? Nei, men det var én som oppfylte dem i ditt sted: Jesus! Det er det som ligger i den fantastiske setningen: «Kristus er lovens slutt», nemlig som frelsesvei. Loven har – i frelsens sak – ikke noe mer å kreve av deg. Saken er ordnet, kravene er innfridd –! Av Jesus – for deg!
Hva skal du da gjøre?
Du skal folde dine hender og si til din Frelser: «Takk for frelsens usigelige gave! Ta meg og bevar meg – i din uforskyldte nåde. Amen.»
Så kan du stemme i den gamle jubelsangen:
Ren og rettferdig, himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner at mine synder
kommer han aldri mere i hu.
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri!
Fri ifra nøden, dommen og døden –
Amen! Halleluja!
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner at mine synder
kommer han aldri mere i hu.
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri!
Fri ifra nøden, dommen og døden –
Amen! Halleluja!
(Ole Brattekås, norsk lekpredikant)
Kommentarer
Legg inn en kommentar