«For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje,» 1. Pet. 4, 3.
Det er som om apostelen med dette vil sette en sluttstrek. Det er noe hans lesere er ferdige med, og det skal ikke være mer av det. Det gjelder de synder som de før har ligget under for. Han setter ikke opp en lang liste med unnskyldende momenter, men sier ganske enkelt at nå får det være nok.
Dette er ikke bare en oppfordring, noe han nærmest befaler ut fra de forutsetninger de har til å skikke seg ordentlig. Han sier det på bakgrunn av sannheten om Kristi fullbrakte verk. Fordi Kristus led for oss, kan vi væpne oss med den tanke at vi er ferdige med synden og ikke lenger skal leve etter menneskers lyster. Det er ingen automatikk i dette, men det er en åndelig livsprosess. Fylden av Kristi velsignelse skaper muligheten til å leve et sant kristenliv.
Hele den nytestamentlige brevlitteraturen er full av hentydninger til overgangen fra døden til livet, fra Satans makt til Gud. Det er tale om et før og et nå. Selv om ikke alle mennesker har den samme brå overgangen, vil alle ha hatt sine muligheter til å ta avgjørelser og bestemmelser. Det har ført til at de har siktet livet inn i den riktige retningen. Det har funnet sted en omvendelse.
Denne omvendelsen skal vi leve i. Det er nok med det gamle livet. Nå skal vi leve et nytt liv, bygd på Kristi frelsesverk og med hans Ånd som den drivende kraft i livet. Visst går det an å snuble og falle, men det skal ikke bli normen. Den som faller, skal ved Guds kraft og nåde få reise seg igjen. Den som snubler, skal styrkes. Evangeliet gir muligheter til en vandring med Kristus. Det krever overlatelse til ham og et ønske og en vilje til å leve som en sann kristen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar