«Å frykte Herren er en livsens kilde, så en slipper fra dødens snarer,» Ordspråkene 14, 27.
Gudsfrykt er ikke det samme som trellens frykt for en hard herre, men det er Guds barns rette frykt for sin kjære Far i himmelen. Enhver sann Kristi etterfølger bør eie meget av den.
I Ap. gj. 5, 11 står det at det kom stor frykt over hele menigheten. Gud gi at gudsfryktens hellige tyngde kunne hvile over Guds menighet i langt større grad enn det som er tilfellet, likeså i den enkelte troendes liv. Peter taler om at vi skal ferdes i frykt i vår utlendighets tid (1. Pet. 1, 17), og han skriver til troende hustruer at de skal vinne sine ektefeller uten ord, «når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt» (3, 1–2). Den samme apostel skriver at vi alltid skal være rede til å forsvare oss, «dog med saktmodighet og frykt» (3, 15). Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning (1. Tim. 6, 6).
Mange av oss er vel ikke villige til å innrette oss etter dette, men det er likevel Guds vilje. Den rette sjelevinner har også den rette gudsfrykt (2. Kor. 5, 11).
Å frykte Herren er en livsens kilde. Denne underordnende, fine hjerteinnstillingen er altså ikke noe tørt og kjedelig, men en livsens kilde. En kilde taler om noe friskt og sprudlende, noe fornyende. Denne kilde burde vi drikke mye av.
Verset foran tekstordet taler om at den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt. Det er altså ikke bare en selv som blir underfullt vernet, men det er også en herlig «livsforsikring» for barna.
Om menigheten i Det nye testamente står det at den «oppbyggedes og vandret i Herrens frykt». Gud gi at vi alle gjør det!
Kommentarer
Legg inn en kommentar