«Far! Om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din.» Luk. 22, 42.
Når mine øyne en gang blir åpnet, så skal jeg få se hvordan det ligger Gud sterkt på hjertet at sjelene skal bli frelst. For at det skulle bli mulig, ble han et menneske, et offerlam. Han svettet blod, lot seg hudstryke, korsfeste og drepe. For en veldig trøst det da er å kunne be: «Skje ikke min vilje, men din!»
Det er framfor alt nødvendig at vi vet og tror fullt og fast, ja, at vi i vårt innerste hjerte er forvisset om at Gud i all evighet ikke vil noe annet enn at vi skal bli frelst. I dag og i morgen og alle dager skal han ikke ville noe annet.
For å nå det målet som hans hjerte har, kan han la mange bitre lidelser ramme deg. For å redde din evige sjel kan han la ditt utvortes menneske gå til grunne og la deg møte mye timelig sorg. Ja, han kan slå dine kjæreste planer til jorden. Snart tar døden en kjær venn, kanskje din egen ektefelle eller ditt kjæreste barn. Kanskje mister du alt du eier, eller dårlige mennesker ødelegger ditt gode navn og rykte, og så videre.
Hvis hjertet da fester seg ved det som en ser med øynene sine, kan en rent gå til grunne. Men hvis du med Asaf kan «gå inn i Guds helligdom», skal du få syn for den sanne betydningen av dette livet og for evighetens alvor. Da skal du få se hvilken nådig hensikt den trofaste Gud hadde med det han sendte deg. Da skal du med tilbedelse «stille ditt hjerte tilfreds» for Gud. Da skal du rekne dine tyngste opplevelser for den aller største nåde.
Eller vet du hvor mye lidelse du må ha for at du skal bli frelst?
Stans her! Hvis din trofaste Gud nå har en slik nådig tanke med deg at han tenker å gjøre deg evig salig i himmelen, skulle du da være misfornøyd hvis han også bruker bitre midler?
Når du har kjempet deg fram for å vokse i helliggjørelse og for å døde kjødet, da har du ofte følt på din ynkelige treghet og svakhet. Men da har du også ofte ropt fra hjertets dyp: «Min Gud, jeg kan ikke vike, stride og døde mitt kjød slik som jeg skulle. Du må gjøre det. Å, Herre, død mitt kjød, helliggjør meg du!»
Og nå har Herren vist deg den nåden at han har hørt din bønn. Nå har han begynt å døde kjødet ditt. Og han har ikke funnet bedre midler til dette enn disse lidelsene. Kan du da være misfornøyd?
Å nei! Be Gud om en ydmyk og stille ånd. Når det gamle menneske kjemper sin hardeste dødskamp, så kan du da be: Far, ikke som jeg vil, men som du vil!
Det som må til, er at en er helt villig til å gi seg hen – i døden, si farvel til dette livet. En må ikke tenke mer på jordisk lykke, men vende sin sjel mot evigheten. Denne bønnen skal en lære i Getsemane. Der presset dødens gru denne bønnen fra Jesu hjerte: «Om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din.» Dette var seieren. Siden sa han med et freidig mot: «Skal jeg ikke drikke den kalk min Far har gitt meg?» Har en først gitt seg hen i døden, blir lidelsen lindret.
«Men,» sier du, «når det bare var min Far som hadde sendt meg disse lidelsene. Men jeg ser jo at det er dårlige mennesker som står bak alt sammen.»
Det kommer av at du ikke tror på Gud alene. Her stikker hedningen fram i hjertet ditt, som har flere guder: Først Skaperen, så djevelen, så et ondt menneske, og så videre. Hvis du i stedet trodde det som Skriften lærer, at det bare er én Gud, og at han styrer over alle makter, i himmelen, på jorden og i helvete, da ville du forstå at djevelen ikke kan røre Job uten at han får lov til det, at verden ikke kan krumme et hår på vårt hode uten at vår himmelske Far vil det. Da skulle du innse at vår vise Far på forhånd har bestemt hvor mye ondt de onde menneskene skulle få gjøre deg. Da skulle du se Gud i alle ting.
Skriften lærer oss at det er Herren som sender oss lidelsene, også når de møter oss gjennom onde mennesker. David ble bannet av den onde Simei. Men han sa: «La ham bare banne, for om Herren har sagt til ham: Bann David, hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?»
Det var også onde mennesker som pinte Kristus. Likevel sa han at det var Faderen som hadde gitt ham kalken.
Og når så den Herre Kristus sier at ikke en spurv faller til jorden, uten at vår himmelske Far vil det, og at alle våre hodehår er talte, hvordan kan da noe hende oss som Gud ikke har villet? Hva kan være mer ubetydelig enn en spurv og et hår? Det er en forferdelig vantro at vi ikke kan tenke over det som Jesus selv har sagt!
Han har jo uttrykkelig sagt at ikke det aller minste kan hende oss uten at Gud vil det. Skal vi ikke da med glede legge alt i hans hånd og si: Ikke som jeg vil, men som du vil.
Kommentarer
Legg inn en kommentar