Hvordan bekjempe voldtekt? Ikke med den typen myte-produksjon som feminstmiljøer og SV-ministre bedriver, skriver sosiolog Preben Z. Møller i en brannfakkel av en bok.
Hver gang en «voldtektsbølge» rammer Oslo, ser vi det samme ritualet: Selv om overfallsvoldtektene ifølge politiet nesten kun blir begått av unge utlendinger, er responsen stort sett at problemet bunner i en grunnleggende kvinnefiendtlighet i den norske kulturen.
Derfor går man i fakkeltog for å ansvarliggjøre norske menn og krever forebyggende tiltak inn i skolen, helst allerede i barnehagen.
Et minefelt
Dette er ikke bare feil strategi, følge sosiolog og forfatter Preben Z. Møller, som vet han trår ut i et minefelt. Det er også - fra noens side - en kynisk måte å utnytte et alvorlig problem på. Og mens ministre deler ut penger til «forebygging», som gjerne er kamuflerte rekrutteringskampanjer og vennetjenester, fortsetter voldtektsmennene å voldta, uten å bry seg om politikerne.
Det best kjente eksemplet er Lysbakkens vennetjenester til REFORM («Ressurssenter for menn») og «Jenteforsvaret». Begge disse har i følge Møller vært aktive i å spre myten om at voldtektsmennene kan være «hvem som helst», og at løsningen er å «bevisstgjøre» norske gutter og menn i sosialfeministisk ideologi.
Men ifølge forfatteren er det ikke bare overivrige SV-ere som tenker slik: Mange av forskerne myndighetene støtter seg til i slike saker, samt organisasjoner og toneangivende journalister, sverger alle til myten om at voldtektsproblemet bunner i en grunnleggende kvinnefiendtlighet hos norske menn flest.
Ikke menn flest
Selv om man bruker overfallsvoldtektene til å mobilisere, er budskapet at disse ikke er det egentlige problemet, at flertallet av voldtektene skjer mer i det private. Og der er det vanlige norske gutter og menn - gjerne noen ofrene kjenner - som er synderne.
Men et besøk i fengslene til voldtektsmennene hadde vist at voldtekt slett ikke er en akseptert handling blant norske menn, selv ikke blant straffedømte. Voldtektsmenn må lyve om hva de sitter inne for, for ikke å bli banket opp av medfanger.
Også politiets data, og internasjonal forskning viser at voldtektsmenn ikke er «som menn flest». De utmerker seg som regel med kriminalitet også på andre måter og har vanskeligheter med å sette grenser:
«For å oppsummere kan man si at asosialitet er et gjennomgående kjennetegn ved gutter og menn som er tilbøyelige til å voldta», skriver Møller. En mer målrettet måte å forebygge voldtekter på vil derfor være å forebygge kriminalitet generelt, med bedre arbeid blant utsatt ungdom.
Svak empiri
Hvorfor har man så trodd at voldtektsmenn er «som menn flest»?
Møller går gjennom «bevismaterialet» og finner at det ikke dreier seg om reell forskning, men gjenfortellinger som strekker seg helt tilbake til tvilsomme Rorschach-tester på 50-tallet. En spikersuppe med ideologi og tvilsom empiri som krydder.
En annen grunn er at man blander sammen pedofili, voldtekter og all mulig unormal seksualadferd. Nok en kilde til myten, er den feministiske forestillingen, tilbake til Susan Brownmiller, om at voldtekt ikke dreier seg om sex, men om mannlig maktutøvelse.
Man hevdet i den forbindelse at voldtekt ikke fantes ellers i dyreriket, noe alle som har YouTube kan se ikke stemmer. Man er generelt avvisende til at voldtekt har noe med biologi å gjøre, og tror på et samfunn der alle bare er snille. Men den viktigste grunnen til at myten holdes ved like, er ideologisk: «Voldtekter kan begrunne en evig likestillingskamp».
Kamp om kunnskap
Derfor er «kampen om voldtekt» en kamp om kunnskap. Møller viser til den stadig mer utbredte tendensen til at politiske myndigheter bestiller skreddersydd «forskning», dels gjennom «kunnskapsfabrikker» på siden av universitetssystemet. På den måten får man den «kunnskapen» man vil ha, og norske akademikere eller journalister utfordrer sjelden denne «virkelighetsproduksjonen». Slett ikke på felter som er så minebelagte som voldtekt.
Derfor trenger vi forfattere som Møller, som har mot og kunnskap til å gå i rette med denne myteproduksjonen, og som attpåtil kan skrive engasjerende om et så alvorlig tema. Boken vil bli dømt nord og ned, men slik er det med alle viktige bøker.
Kommentarer
Legg inn en kommentar