Aftenposten:
Er nasjonaldagen uskyldig og sjarmerende eller farlig nasjonalistisk? Inkluderende eller ekskluderende?
Årets lange vorspiel til nasjonaldagen i morgen har gitt oss ikke bare ett, men to heftige ordskifter: En debatt om hvorvidt det er bra med andre flagg enn det norske på 17. mai, og en svensk-norsk debatt om hvor nasjonalistisk Norge egentlig er i dag. De handler om verdier og identitet, hvem vi er og vil være.
Breivik, fascisme og 17. mai
Nasjonalismedebatten startet i enkelte norske og svenske medier etter at den svenske journalisten Henrik Arnstad utga boken Älskade fascism, der han også skriver kritisk om hva han mener er en sterk nasjonalisme i Norge. Han mener det finnes en «veldig sterk link» mellom Anders Behring Breivik, fascisme og den folkelige, glade nasjonalismen som vi ser 17. mai.
Påstandene er like sterke som begrunnelsene er tynne. Svar har Arnstad fått fra flere, blant andre forfatteren Karl Ove Knausgård som bor i Sverige selv. Norsk «nasjonalisme», enten det er flagg på 17. mai, bunader i konfirmasjon eller overstadig feiring av skigull, er uttrykk for henholdsvis selvstendighetsmarkering, tradisjon og patriotisme, mener han.
Finnes det en svært utbredt, rått ekskluderende nasjonalisme i Norge? Lite tyder på det. Hvis vi kan kalle norsk nasjonalfølelse for nasjonalisme i det hele tatt i dag, er det en moderat, demokratisk nasjonalisme. Den går lett å kombinere med åpne holdninger overfor både omverdenen og nye borgere i eget land.
Kanskje kommer den svenske diagnosen, som har fått tilslutning fra flere kommentatorer i nabolandet, av betydelige historiske forskjeller i nasjonalisme: I Sverige har nasjonalisme hatt et elitistisk preg og også vært forbundet med landets nazisme. I Norge har nasjonalisme vært del av et demokratisk prosjekt og motstandskamp mot unionsmakter og okkupanter.
De svenske kommentatorene burde heller bruke kreftene på den virkelig farlige nasjonalismen i Europa, den som gir seg utslag i antisemittisme og islamofobi i både øst og vest i verdensdelen. Den har en dramatisk kontekst av massearbeidsledighet, ikke minst for en hel generasjon av unge europeere.
Les mer på Aftenposten...
Er nasjonaldagen uskyldig og sjarmerende eller farlig nasjonalistisk? Inkluderende eller ekskluderende?
Årets lange vorspiel til nasjonaldagen i morgen har gitt oss ikke bare ett, men to heftige ordskifter: En debatt om hvorvidt det er bra med andre flagg enn det norske på 17. mai, og en svensk-norsk debatt om hvor nasjonalistisk Norge egentlig er i dag. De handler om verdier og identitet, hvem vi er og vil være.
Breivik, fascisme og 17. mai
Nasjonalismedebatten startet i enkelte norske og svenske medier etter at den svenske journalisten Henrik Arnstad utga boken Älskade fascism, der han også skriver kritisk om hva han mener er en sterk nasjonalisme i Norge. Han mener det finnes en «veldig sterk link» mellom Anders Behring Breivik, fascisme og den folkelige, glade nasjonalismen som vi ser 17. mai.
Påstandene er like sterke som begrunnelsene er tynne. Svar har Arnstad fått fra flere, blant andre forfatteren Karl Ove Knausgård som bor i Sverige selv. Norsk «nasjonalisme», enten det er flagg på 17. mai, bunader i konfirmasjon eller overstadig feiring av skigull, er uttrykk for henholdsvis selvstendighetsmarkering, tradisjon og patriotisme, mener han.
Finnes det en svært utbredt, rått ekskluderende nasjonalisme i Norge? Lite tyder på det. Hvis vi kan kalle norsk nasjonalfølelse for nasjonalisme i det hele tatt i dag, er det en moderat, demokratisk nasjonalisme. Den går lett å kombinere med åpne holdninger overfor både omverdenen og nye borgere i eget land.
Kanskje kommer den svenske diagnosen, som har fått tilslutning fra flere kommentatorer i nabolandet, av betydelige historiske forskjeller i nasjonalisme: I Sverige har nasjonalisme hatt et elitistisk preg og også vært forbundet med landets nazisme. I Norge har nasjonalisme vært del av et demokratisk prosjekt og motstandskamp mot unionsmakter og okkupanter.
De svenske kommentatorene burde heller bruke kreftene på den virkelig farlige nasjonalismen i Europa, den som gir seg utslag i antisemittisme og islamofobi i både øst og vest i verdensdelen. Den har en dramatisk kontekst av massearbeidsledighet, ikke minst for en hel generasjon av unge europeere.
Les mer på Aftenposten...
Kommentarer
Legg inn en kommentar