Flagg til side

Aftenposten: (Kronikk av Ben Mcpherson)
Hvordan ser 17.mai ut gjennom øynene til en utlending? Spør du meg er det skremmende.

Noen av mine nærmeste venner er nordmenn, og jeg vet at 17.mai betyr veldig mye for dere. Så jeg beklager, jeg forstår at dette kan fremstå som litt uforskammet, men ikke gi meg et flagg. For da kommer jeg til å si på mitt britiske vis "Jeg beklager, jeg ønsker ikke å fornærme deg..." og gi deg flagget tilbake.

De snille
Det er ikke det at jeg ikke liker landet deres, tvert imot. Hvem kan la være å elske et land som setter likhet og verdighet så høyt? På verdensscenen er Norge en av de snille gutta, og jeg ønsker å feire sammen med dere.

For det er mye å feire. Dere bedriver internasjonal eksport av fred, på hjemmebane har dere så og si eliminert fattigdom. Dere oppdrar til og med snillere barn enn det vi gjør, norske barn virker på et eller annet vis mer veloppdragne, mindre tilbøyelige til å slå seg vrange, og ja, hvordan skal jeg si det, de virker generelt mindre voldelige enn våre. Kunsten og arkitekturen i Norge er kanskje ikke så mye å skrive hjem om, men landet deres kurerte min kone for kreft, og i mine øyne gir det dere mye cred.

Det kjøpte
Da jeg møtte min kone, følte jeg at det var min skjebne å havne her. Som liten gutt hadde jeg lært å like geitost kjøpt ved en delikatesseforretning i Edinburgh. Pakket inn i folie, firkantet og med karamellsmak. Med venstreorienterte foreldre og protestantskole i tillegg, virker det som om jeg hele tiden ble klargjort for dette landet: Jeg kjøpte  det skandinaviske sosialdemokratiske prosjektet umiddelbart. Det har jeg alltid gjort.

Det verste
Maten var naturligvis et sjokk. «Den verste i Europa», ble jeg fortalt av matkritikeren Jonathan Meades. Alt for mye kjøtt, dårlig utvalg i grønnsaker. Og pølsene? «Rester fra slakteren dyttet inn i et kondom», for å låne en frase fra Jonathan. Men jeg er skotte, og jeg forstår dere. Det norske kjøkken, i likhet med mitt eget, er «work in progress».

Det komiske
Da jeg besøkte Norge for første gang, ble jeg forbløffet over det allstedsnærværende flagget. Jeg misunnet dere stoltheten over det. OK, så er flaggritualene komiske: Hvorfor må flagget tas inn før solen går ned? Hva er det verste som kan skje med det? Ville nasjonen virkelig ha gått under med den synkende solen? Og hvorfor bryr fulle 20-åringer i båt fra Tønsberg seg mer om disse reglene enn noen andre?

Og så nasjonaldrakten da? Hva gjør alle de pene jentene i de forferdelige klærne?" sa en venn av meg da han så en rekke norske jenter i bunad marsjere gjennom en park. Det er tingen med nasjonaldrakter: ikke alle forstår den iboende verdigheten i en kilt heller, og hvordan den på varsomt vis virker flatterende på mannens linjer.

Det uskyldige
Under min først 17.mai-feiring misunnet jeg dere denne åpenbare uskylden i måten dere fullførte ritualene deres på. Det er vanskelig for meg å føle den samme affeksjonen for det britiske flagget. For enhver i min generasjon, så er Union Jack blitt besudlet. Det er en konstant kamp å rive det ut fra nevene til rasistene i National Front og det Britiske nasjonalistpartiet. Synet av såkalte mods og Spice Girls som draperer seg selv i flagget, får oss derfor til å smile gjennom sammenbitte tenner. Men vi er aldri komfortable med det. For rett bak «Cool Britannia»-brandingen, trer symbolet for det Britiske Imperiet frem: Heller ikke noe å være stolt av.

Det norske
Flagget  deres står for løsrivelsen fra tyranniet. Fra danskene, fra svenskene; og aller viktigst, fra nazistene. Det virker ikke like dyppet i blod som mitt flagg er. Misforstå meg rett, jeg er helt med på Grunnloven, som tross alt er det dere feirer. Den norske grunloven er ikke noe annet et forsøk på å gi et rasjonelt rammeverk å forstå uforutsigbar menneskelig oppførsel. Konstitusjonen er kanskje kjedelig, men den er kronen på verket for Norge som nasjon og bør feires.

Jeg har vært vitne til hvordan den norske loven fungerer; den rolige, tankefulle måte retten prøvet og dømte Anders Behring Breivik på var et eksempel til etterfølgelse for hele verden. Alt ble hørt, veid og vurdert.  Og fred - som tross alt alltid er «work in progress» - er kanskje den beste eksportvaren dere har. Så hvorfor dette ubehaget når noen gir meg et flagg? Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av og vifte med flagget til et land som jeg har begynt å elske?

Det utenlandske
Vel, her kommer det: Har du prøvd å se 17.mai-toget gjennom øynene til en utlending? Fordi det er mye ved et hav av unger kledd i nasjonaldrakter, viftende på nasjonens flagg, syngende på sanger om opphav og land, som kan få et menneske til å tenke på indoktrinering. Og hvor sender dere barna så fort dere har utstyrt dem med flaggene, pølsene og pinneisene? Ikke til Tinghuset, eller Stortinget, men til kongen og dronningen. Jeg vet, jeg vet, vi har kongelige i England også, men de fleste av oss sender ikke lenger barna våre til statsoverhodene for å utføre et lydighetsrituale.

Det skremmende
Jeg forstår at det ikke er noen militærparade, og jeg vet at vi liksom skal være tilfreds med det hele. Men for en outsider som meg, fremstår ikke 17.mai-togene som uskyldige. De skremmer meg mer enn det norske millitæret. Forestill deg hundretusener av briter i tradisjonell hvit «morris-man»-drakt eller kilt, som demonstrerer sin urokkelige troskap til Elizabeth den andre. Når latteren har stilnet, ville du ikke ha blitt litt engstemlig? Storbritannia har som du kanskje vet atomvåpen? Hva ville du ha gjort om noen ga deg et flagg? Er du sikker på at du hadde følt deg komfortabel med å vifte på det?

Det ukritiske
Det finnes interessant forskning som sier at europeerer føler seg mer fremmedgjort på 17.mai enn folk som er født utenfor Europa. Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå hvorfor. Siden andre verdenskrig er nasjonalistiske oppvisninger blitt betraktet med stor mistenksomhet i Europa. For med flaggviftingen kommer det tyskerne kaller Hurra-patriotismen, en entusiastisk og ukritisk tro på at ens eget land er best.

Det beste
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ting nordmenn har fortalt meg at de er «verdens beste» på: Naturen, skiskyting, menneskerettigheter, pølser, tomater (bare norske tomatprodusenter tror på dette), agurker (ditto), melk, sjokolade, levestandard, springvann, militæret, reklame, kvinnene, mennene, brød, ost, Vinmonopolet, kongen og dronningen (empatisk nok ikke Mette-Marit), foreldrepermisjon, skolesystemet, fartsgrensen om vinteren, kyllinger.

Selv om jeg medgir at vi har et poeng med menneskerettigheter og foreldrepermisjonen, så kan da ikke Norge være verdensledende i alt dette. Kan dere? Og hvorfor skal dere være det?

Det skamfulle
Tingen er at det er OK å elske landet sitt. Det er også en god idé å akseptere feilene. Tomatene deres er smakløse, og de industrialiserte pølsene deres er en skam. Det er greit, vi kan leve med det, for det er ikke noe speilbilde av dere, hverken som nordmenn eller som individer. Det er heller ikke noe galt med sjokoladen deres, den er virkelig god, men mener dere virkelig at den er bedre enn den belgiske? Og la oss si at den var det, hva så? Hvordan går man fra den beste sjokoladen og en god levestandard til «det beste landet i verden»?

Det nasjonalistiske
Norge har vært vitne til hva ekstrem nasjonalisme kan lede til. Likevel er det lite offentlig debatt om at det å lære et barn opp til å vifte med et flagg foran kongen kanskje ikke er en veldig god idé. Norsk nasjonalisme er ulik annen nasjonalisme, blir man da fortalt. Den er «uskyldig» og «inkluderende». Den skaper rom for alle som vil være en del av den. I så fall er dette en oppsiktvekkende påstand fra et land som deporterte hele sin rombefolkning før andre verdenskrig og nektet å slippe dem inn igjen etterpå. Det er en påstand som smaker mer av snillisme enn inkludering. Det rimer dårlig. Kanskje uskylden dreier seg like mye om nasjonal glemsel som noe annet. For de samme «uskyldige» symboler som flagg, land, blodlinjer er det ultranasjonalister benytter når de velger seg vold fremfor fred.

Det industrialiserte
Og når vi først snakker om uskyld, vi trenger virkelig å snakke om pølser og iskrem. De er heller ikke uskyldige, de er begynnelsen på ditt barns forhold til den industrialiserte matproduksjonen, et forhold som Gilde og Hennig-Olsen håper skal være livslangt og lukrativt. Disse firmaene er ikke automatisk bedre fordi de er «norske». Men de beveger seg i det samme magiske triangelet utgjort av fett, sukker og salt som industrialiserte matprodusenter selger i alle land. Norge er en moderne industrinasjon. Er ikke alle det i disse dager?

Det unike
Jeg elsker oppvisningen av felleskap på 17.mai. Befolkningen kommer sammen for å feire sine lover slik Aftenposten.no-spaltisten Thorgeir Kolhus påpeker er noe helt unik i internasjonal sammenheng. I likhet med mange mennesker kommer jeg til å tenne grillen, og skåle med mine norske venner og mine nære og kjære. Jeg skal i likhet med deg kaste i meg en industripølse eller to.

Det problematiske
Men flaggviftingen? Kall det mitt problem om du vil. Kall det et problen fordi et imperium og en tilhørighet gikk taptl. Men for meg er det øyeblikket da du begynner å vifte med et flagg, det øyeblikket når du ukritisk begynner å støtte noe som helst, spesielt en stat, det øyeblikket du overgir en del av deg selv som aldri burde ha vært overgitt.

Kommentarer