Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss

De mest avgjørende ord i hele Bibelen: "Ordet" ble kjøtt og blod. Gud ble menneske!

Det hjelper lite om allverdens betydningsfulle ord svever i eteren hvis mottagerutstyret mangler så ingen kan fange dem opp. Det hjelper også lite om tilværelsen er full av mening dersom meningen er utilgjengelig og ufattelig i den hverdag vi kaller vår.

"Inkarnasjon" kaller kristenheten dette under over alle undere. "Kjøttspåtagelse" - som ville være en direkte oversettelse - er dårlig norsk. Men vi har faktisk ikke noe bedre ord i vårt norske språk som dekker den greske betydning. Enkelt sammenfattet betyr det at den over-sansbare Gud velger å la seg sanse: Han lot seg høre, se og føle.

Som det står i 1 Joh 1,1 "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord." Han ble en av oss. Han gikk inn i menneskeætten. Han hører oss til som bror og medmenneske. Uten å opphøre å være Ordet, å være alle tings mening, å være Gud av Gud, og lys av lys...

Kristendom er å møte Gud her, midt i vår hverdagslige verden. Her var det "Ordet" gikk inn i materiets verden og tok bolig iblant oss.

Det virker faktisk skremmende når vi sier at "Ordet ble kjød". For kan det tenkes noe som passer mindre sammen enn Gud og menneske: den evige og de forgjengelige, urkraften og de avmektige, lyskilden og skyggesprederne?

Det er såvisst ingen selvfølge at Gud skulle dukke opp som del av vår virkelighet. At evigheten skulle tre inn i historien på et bestemt sted og til en bestemt tid. Spottere har gjort seg lystige over det - i talløse varianter. Er det ikke meningsløst? Jo - for den som ikke er på utkikk etter en ny mening, en mening som omfatter ham selv og alle ting.

Men den som speider etter meningen, skal få øye på meningen. Og han skal se noe mer: For som det står i Joh 1,14 "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så Hans herlighet, den herlighet som Den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet."

Da Jesus ble født som "den siste Adam", var det for at Gud skulle skape en ny begynnelse gjennom ham.

Forskjellene mellom den første og den siste Adam

Den første Adam Adam (1Kor.15:45)	Den siste Adam Jesus Kristus (1Kor.15:45)
Ble en levende sjel (1Kor.15:45) (Adam ble gitt liv - 1Mos 2:7).	Ble en livgivende Ånd (1Kor.15:45) (Jesus gir liv - Joh 5:21,25; 6:33 etc.).
Representerer det sjelelige (1Kor15:46)	Representerer det åndelige (1Kor15:46)
Kommer fra jorden (1Kor15:47)	Kommer fra himmelen (1Kor15:47)
Bærer bildet av den jordiske (1Kor.15:49)	Bærer bildet av den himmelske (1Kor15:49)
Død i Adam (1Kor15:22)	Liv i Kristus (1Kor15:22)
Representerer den gamle skapningen (2Kor 5:17)	Representerer den nye skapningen (2Kor 5:17)
Adam representerer hele menneskeslekten (Romerbrevet kapitel 5)	Kristus representerer også hele menneskeslekten (Romerbrevet kapitel 5)
Adams fall hadde enorme konsekvenser	Jesu seier hadde større konsekvenser
Adams handlinger ble til fordømmelse (Rom.5:12)	Jesu handlinger ble til frifinnelse (Rom.5:18)
Adam var ulydig mot Gud (Rom 5:19; se også 1Mos 2:17; 3:6)	Jesus var lydig mot Gud, helt inn i døden (Rom 5:19 se også Filipperne 2:8).
Adam’s ène handling førte til: Død (Rom 5:12,14,15) Dom (Rom 5:16,18) Fordømmelse (Rom 5:16,18)	Jesu ène handling førte til: Liv (Rom.5:17,18,21) Nåde (Rom.5:15,16,17,18) Frifinnelse (Rom.5:16,18,19)

1 Kor 15,22 "For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus."

Spikeren