Tro i det gamle og nye testamente

Hvem er frelst og ikke frelst, hvem er kristen? Hvordan stiller frelsen seg i det gamle og nye Testamentet?

Husker godt at dette var spørsmål jeg sleit med sjøl i de første årene jeg var en troende, dvs. fra de tidlige ungdomsårene. For det første er det greit å ha klart for seg at Gud er 100% rettferdig. Det er forsåvidt en enkel tankegang, men med en liten hake: Jeg tror de fleste av oss (inkludert meg selv) har en tendens til å tenke jeg/vi og de andre. Mao., vi har en tendens til å tenke høyt om vår egen rettferdighet, og lavt om andres urettferdighet. Husk at selv om Gud er en kjærlig gud, så er Han også en streng dommer. Hvordan vil Han egentlig dømme DEG? Husk Han vil dømme 100% rettferdig.

Men for å begynne et sted, hva med dem som aldri har hørt om kristendommen? Hva med stammer langt inne i jungelen f.eks eller andre avsides steder som aldri har hørt om Jesus eller Gud? Hva med dem i det gamle testamentet (den gamle pakt?)

Vel, er det nå slik? Troen på Gud var ikke noe som kom med kristendommen egentlig. Det finnes mange mange eksempler i GT på forskjellen mellom rettferdige og urettferdige. Å være rettferdig i Guds øyne kan sidestilles med det å tro og ha fått nåde siden ingen mennesker er ufeilbarlige. Å være rettferdig er egentlig et bedre ord for det å være kristen etter min mening. Ikke fordi vi er rettferdige i oss selv, men pga. Jesu sonoffer er vi blitt rettferdige i Guds øyne. Dette er et kjempestort emne, og, jeg kan ikke ta med alle skriftstedene, men her er et:

1.Mos 18, 22-23

22 Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham. 23 Abraham trådte nærmere og sa: Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige?  Her ser vi tydelig at det motsatte av ugudelig er rettferdig! Og tydeligvis var det endel rettferdige som trodde på Gud og holdt Hans bud i Sodoma også. Samtidig står det et annet sted at fordi Abraham trodde Gud, så ble han erklært rettferdig.

1.Mos. 15

4 Då kom Herrens ord til Abram, og det lydde så: Nei, han skal ikkje arva deg, men din eigen son skal verta arvingen din. 5 Så tok Herren han med seg ut og sa til han: Sjå opp mot himmelen og tel stjernene, om du kan! Så tallaus skal ætta di verta. Abram trudde Herren, og difor rekna Herren han for rettferdig.  Klarere kan det ikke sies. Abraham var rettferdig ganske enkelt fordi han trodde på Gud. Det var troen som gjaldt også i GT. Men troen får også følger, som vi seinere skal se. Galaterbrevet 3 i NT sier: 5 Han som gjev dykk Anden og gjer under mellom dykk, gjer han det på grunn av lovgjerningar eller fordi de høyrer bodskapen og trur? 6 Om Abraham heiter det: Han trudde Gud, og difor rekna Gud han for rettferdig. 7 Så skjønar de at det er dei som trur, som er Abrahams born. 8 Skrifta såg føreåt at Gud ville rettferdiggjera heidningane ved tru, og føreåt forkynte ho denne gode bodskapen for Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignast. 9 Difor vert dei som trur, velsigna saman med den truande Abraham. 10 Men dei som held seg til lovgjerningar, er under forbanning. For det står skrive: Forbanna er kvar den som ikkje held fast på alt det som står skrive i lovboka, og gjer etter det. 11 At ingen vert rettferdig for Gud ved lova, det er klårt, for det står skrive: Den rettferdige, ved tru skal han leva. 12 I lova spørst det ikkje om tru; der heiter det: Den som held boda, skal leva ved dei. 13Men Kristus kjøpte oss fri frå forbanninga av lova då han kom under forbanning for vår skuld. Troen er ikke noe som kom med Jesus og den nye pakt. Den har vært der fra menneskets skapelse. Troen gjaldt like mye i den gamle pakt som i den nye.

I den gamle pakten var det ikke levittprestenes ofring av dyr som gjorde rettferdig (som noen innbiller seg), det var tro.

Hebreerbrevet forklarer dette i kapittel 10.

1 Lova har berre ein skugge av dei gode ting som skulle koma, ikkje tinga sjølve som dei verkeleg er. År etter år vert det bore fram offer som støtt er dei same, men med dei kan ikkje lova gjera dei som ofrar, fullkomne. 2 Elles hadde dei vel halde opp med å ofra? For hadde dei som er med i gudstenesta, vorte reinsa éin gong for alle, hadde dei ikkje lenger vore medvitne om synd. 3 Men offera er kvart år ei påminning om synd. 4 For blod av oksar og bukkar kan umogeleg ta bort synder.

Her ser en at ofringene bare var en påminning om synd, ikke for å ta bort synd.

Hvis man går til Romerbrevet kapittel 2, står det endel interessante ting som binder sammen det gamle og nye Testamente. Dette blir litt langt, men det er nødvendig å gjengi mye av kapittel 2 for å forklare hva jeg mener. Jeg har understreket de viktigste versene i denne sammenhengen.

Romerne 2, 5-16

5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. 6 Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: 7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. 8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. 9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. 10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. 11 For Gud gjør ikke forskjell på folk. 12 Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes etter loven. 13 For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige. 14 For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. 15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem. 16 Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.

Vers 12 er kanskje litt vanskelig, men jeg tror det må sees i sammenheng med vers 14. Alle hedninger som ikke har hatt loven (vi snakker her om den skrevne loven, de ti bud), har likevel loven i hjertene sine! De vet hva som er rett og galt! Og alle dem som i den gamle pakt var under loven (de ti bud) skal dømmes etter den. I dette kapitlet (Romerne 2) forklarer Paulus hvordan Gud vil dømme dem som ikke har loven skrevet i den gamle pakt, men som har den skrevet i hjertene, og hvordan han vil dømme dem som har loven skrevet. Den store feilen fariseerne gjorde, var ikke at de ikke prøvde å holde loven (som de likevel ikke kunne oppfylle fullt ut), men at de fordømte andre og opphøyde seg selv! Fariseerne hadde utad mange gode gjerninger, men de dømte andre.

Dette begynner kanskje å høres ut som gjerningsreligion. Men det er ikke slik. Det er troen på Gud som gjør at gjerningene våre blir virksomme. Den som frykter Gud, vil holde Hans bud (etter beste evne) fordi han tror på Gud. Loven er der for å vise oss forskjellen på rett og galt, som Paulus skriver i romerbrevet kap. 7,7 "Men uten loven ville jeg ikke visst hva synd er. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom ikke loven sa: Du skal ikke begjære."

Loven er i virkeligheten kunnskap om godt og ondt.

Men uten gjerninger er troen død! Jakob, Jesu bror sier dette så tydelig i Jakob kap. 2

14 Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, 16 og en av dere sier til dem: Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? 17 Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.

18 Kanskje vil noen si: Du har tro, jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. 19 Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver! 20 Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte? 21 Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble regnet som rettferdig da han bar fram Isak, sønnen sin, som offer på alteret? 22 Slik kan du se at troen virket sammen med gjerningene hans, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. 23 Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt Guds venn. 24 Dere ser altså at mennesket blir regnet som rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro. 25 Var det ikke slik med Rahab også, hun som var prostituert? Hun ble regnet som rettferdig på grunn av gjerninger, fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei. 25 For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger. Joda, også de onde åndene TROR, men gjerningene deres er IKKE gode! Det er i virkeligheten ikke stor forskjell på den som tror under den gamle og den nye pakt. Under den nye pakt er det troen på Jesu Kristi sonoffer for synd som gjelder. Men Jesus har også sonet for dem som døde rettferdige i den gamle pakt. Når du sier kristendommen, så mener du egentlig den nye pakt. Dersom det finnes en stamme inne i jungelen f.eks som ikke har hørt budskapet om Jesus og Hans sonoffer, vil de fortsatt ha loven skrevet i sine hjerter, og de skal dømmes etter det.

(Ære)frykten for, og troen på Gud gjør at gode gjerninger blir virksomme. Den som tror på den ene sanne Gud vil gjøre gode gjerninger. En som ikke tror på den sanne Gud, men dyrker avguder vil ikke ha de samme gjerningene, selv om også han/hun er i stand til å gjøre gode gjerninger av og til selvsagt. Et rike kan ikke ligge i strid med seg selv sier Jesus. Er det noe(n) som bærer dårlig frukt, er det ikke av Guds rike. Og som Jesus sier i Matteus 7, så vet selv de onde å gi sine barn gode gaver!

Og hva er gode gjerninger først og fremst? Jesus selv sier det veldig enkelt med det dobbelte kjærlighetsbud, som f.eks i Matteus 22

Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarta og av heile di sjel og av alt ditt vit. 38 Dette er det største og fyrste bodet. 39 Men det er eit anna som er like stort: Du skal elska nesten din som deg sjølv. 40 På desse to boda kviler heile lova og profetane.

Dette er tegnet på dem som tror og er rettferdige, i den gamle og den nye pakt og til alle tider: At de elsker Gud av all sin forstand, og at de elsker sin neste som seg selv!

Man kan ikke elske Gud uten å tro på Ham. En hedning som levde i gammeltestamentlig tid og trodde på (den sanne) Gud, ville også la denne troen komme til uttrykk ved gode gjerninger mot sin neste. Tenk på den barmhjertige samaritan f.eks. Det gjelder også for en hedning i dag som ikke har hørt budskapet om Jesus og Hans offer.  I vår tid er befolkningsveksten enorm. Et flertall av alle mennesker som noengang har levd, lever faktisk i dag. På Jesu tid var det anslagsvis 2-300 millioner mennesker i hele verden. Hvert år blir det ca. 80 millioner nye mennesker. Mao., hvert tredje år omtrent fødes det like mange som det levde dengang.

Vi lever i endens tid, og Guds advarsel til endetidsmenigheten (Laodikea) er klar i Åpenbaringen 3. Den er lunken, og hverken kald eller varm. Gud skiller mellom gode og dårlige troende, dvs. de som har gjerninger som følger troen og de som har lite av det. Mange troende vil til sin overraskelse se at de vil måtte gjennomgå den store trengsel når den kommer over jorda, for å bli lutret og tvettet som Bibelen (Åpenbaringen) kaller det.

Døm ikke andre så du ikke selv skal bli dømt sier Paulus! Se bjelken i ditt eget øye! Men det store flertallet av dem som skal få et evig liv med Gud i Hans rike har ennå ikke blitt født, fordi de vil bli født i tusenårsriket, en periode med fred og velstand for hele jorda før det endelige, evige gudsriket. I tusenårsriket kommer det til å bli født mange titalls milliarder mennesker, og de fleste av disse vil komme inn i Guds endelige rike, selv om det også da vil finnes noen urettferdige som gjør opprør mot Gud, men det er en annen historie. Vi som lever i dag og er rettferdige (vi får håpe vi er blant dem), er egentlig bare en liten forhøst på alle dem som skal komme, og det er ganske fint å tenke på synes jeg...

LarsEven