NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

fredag 8. januar 2016

Bibelens vismenn - Del 1 av 3

De vise menn slik vi tradisjonelt ser dem for oss
Kronikk av LarsEven

Innledning

Hvem var de vise menn, og hvor kom de fra? I denne kronikken skal jeg forsøke å kaste nytt lys over hva som skjedde da Jesus ble født og særlig de geopolitiske hendelsene som var rammen rundt hans fødsel. Langt de fleste kristne verden over har i disse dager feiret Jesu fødsel, og de vise menn er en del av rammen rundt denne feiringen. Hvem har ikke sett bilder og figurer av disse vismennene der de står i den beskjedne låven i Betlehem foran Jesusbarnet og gir ham kostbare gaver? Hvorfor drog vismennene til Jesus, hva var bakgrunnen for at de ønsket å ære Ham? Hvordan visste de at han var født, og hvorfor var det viktig for dem? Disse og andre spørsmål skal jeg forsøke å belyse i denne kronikken. For å forklare dette må jeg nødvendigvis også komme inn på noe av bakgrunnshistorien.

Slik sett passer kronikken inn i denne tida. Men jeg gjør oppmerksom på èn ting. For meg personlig er Jesu fødselsdato uviktig og jeg tror heller ikke at julefeiringa opprinnelig handlet om Jesu fødsel. Jula er en gammel hedensk skikk som handlet mer om vintersolverv og juleblot.

Selve ordet «jul» er beslektet med «hjul» og henspeiler på «livshjulet, dvs. når sola snur og atter gir grunnlag for liv på våre breddegrader i den tempererte og arktiske sonen av Jorda. Det finnes også andre alternative forklaringer til navnet «jul».

Personlig velger jeg å ikke feire jul som en kristen høytid fordi det ikke blir riktig for meg, mens jeg feirer den med måte som en ren hedensk høytid. Julefeiring som kristen høytid eller ei, dette er ikke emnet i denne kronikken. Jeg bare nevner det for å klargjøre mitt syn og det er heller ikke min hensikt å ta fra noen gleden ved feiringen.

Men først et kort oversikt om hva Bibelen forteller om de vise mennene og deres relasjon til hendelsene omkring Jesu fødsel. Fortellingen er gjengitt i Matteus kapittel 2. På tross av likheten mellom de tre «synoptiske» gosplene er det kun Matteus som nevner de vise mennene og deres handlinger med Jesus og Herodes den Store. Legg merke til èn ting med en gang: Ingen steder i Bibelen finner vi at det står TRE vise menn! Dette er bare en oppkonstruksjon rundt tallet 3 for å lage en bedre fortelling rundt det hele, omtrent som i eventyrene hvor dette tallet spiller en stor rolle. Det at de gav 3 gaver, gull, røkelse og myrra kan selvsagt også hatt en betydning for antagelsen om 3 vise menn. Hvor mange de var vet jeg ikke, men sannsynligheten er stor for at de var langt flere enn 3, noe kronikken forhåpentlig vil belyse.

Jeg tar ikke her stilling til den absolutt nøyaktige tidsreferansen rundt det hele, men vi vet at hendelsen foregikk mens Herodes den Store levde, og ifølge de fleste kilder døde han i år 4 f.Kr. etter den Gregorianske kalenderen.

Kong Herodes den Store (heretter bare kalt Herodes) som han ble kalt var en edomittisk vasallkonge for romerne i datidens Judea, og han var svært lojal overfor romerne. Den viktigste kilden til ham er den jødiske historikeren Josephus som levde samtidig som Jesus. Vi skal ikke gå mye inn på ham nå bortsett fra en svært viktig detalj som er viktig for å forstå de geopolitiske hendelsene som var rammen før Jesus ble født. Vi kommer også tilbake til ham seinere i kronikken.

1 Den siste Hasmoneerkongen, Herodes og parterne

Herodes kom tilbake til makten som vasallkonge i Judea i år 37 f.Kr. etter å ha beseiret den siste jødiske Hasmoneerkongen Antigonus II Mattathias som da ble halshogget, noen kilder sier han ble korsfestet.

Hvordan klarte Antigonus med sine jødiske styrker å erobre Judea tilbake fra romersk overhøyhet i år 40 f.Kr og holde romerne unna i 3 år? Svaret er den partiske krigsmakten som på denne tida erobret hele Levanten vest for elven Eufrat fra romerne. Navnet «parter» ringer sannsynligvis ikke noen bjeller hos de fleste kanskje med unntak av særs observante bibellesere. For å forstå hva og hvem parterne var må vi derfor først få klarhet i dette. Men ha i minnet at Herodes må ha husket godt hvordan parterne hadde hjulpet jødene tilbake til makten i eget land og besatt Judea, Samaria og Galilea og hele Syria og Lilleasia bortsett fra byen Tyrus i 3 år mellom 40 og 37 f.Kr. Tenk over èn ting: For folk som levde da Jesus ble født var minnet om denne krigen like friskt som Vietnam-krigen er for oss i dag! Denne krigen mellom Parthia og Rom var også bare èn av mange både før og etter Jesu fødsel og død. Da Markus Antonius forsøkte seg med et motangrep og invasjon av Parthia i 37 f.Kr. ble romerne massivt slått tilbake, og den gamle grensen ved elva Eufrat opprettholdt. En fredsavtale ble inngått, og den varte fra 37 f.kr. til 58 e.Kr., mao. under hele Jesu levetid! Det er antagelig ingen overdrivelse å si at denne fredsavtalen var en forutsetning for Jesu virke, og det var neppe noen tilfeldighet.

Parthia i sin største utstrekning
2 Parterriket, en «supermakt» på linje med Romerriket i i oldtida.

Få mennesker i dag har i det hele tatt hørt om Parterriket eller Parthia som jeg heretter velger å kalle det. Likevel var dette et mektig rike som var Roms dødsfiende i øst og slo dem i veldig mange slag. Grensene mellom disse supermaktene var tildels litt flytende men gikk stort sett ved den kjente elva Eufrat i dagens Irak. Hvordan er det mulig at alle kjenner til Romerriket i dag mens Parthia har blitt en parentes i historien?
Ett sannsynlig svar på dette er at Parthia av moderne historikere rett og slett blir ansett som synonymt med Persia, vi snakker tross alt om det samme kjerneområdet, altså øst for Eufrat i dagens Irak. Bildet viser Parthia i sin største utstrekning og den enorme størrelsen, antagelig minst 3 mill. km2 eller omtrent som dagens India. Siden alle bibelske retninger går ut fra Jerusalem kan vi også legge merke til at Parthia ligger rett ØST. Vismennene kom fra «Østen» som det står.

Det finnes en annen forklaring til Parthias tilsynelatende «utelatelse» fra historien som vi skal komme tilbake til, men først må vi kort se på hvordan dette mektige riket kom til.

3 Parthias tilblivelse og noen tidspunkter

Folket som kalte seg partere var først en del av Medo-Persia, men de var ikke selv persere. Ettersom Medo-Persia under Aechemenide-dynastiet (550-330 f.Kr.) var et mektig imperium som vi også leser om i Bibelen (f.eks Esters bok mm.) bestod det av mange ulike folkeslag i tillegg til de egentlige perserne og mederne. Vi vet, også fra Bibelen at kjerneområdet som ligger i dagens Iran først var underlagt Assyrerriket som falt i år 612 f.Kr. Assyrerne ble nedkjempet av en koalisjon av babylonere, medere (en persisk stamme), elamitter OG grupper av bortførte israelitter fra de 10 nordlige stammene i Israel. Disse siste hadde blitt bortført nettopp til byene i Media som det står i 2. Kongebok 17,6 og 18,11. Dette hendte i perioden 740-721 f.Kr.

Ved list klarte babylonerne å tilrane seg overmakten i denne koalisjonen og ble den nye «supermakten» i Midtøsten. Men Babylonia (egentlig det ny-babylonske Imperium) skulle heller ikke vare i mer enn i 73 år. Dets fall hendte i 539 f.Kr. og var forutsett av profeten Daniel, og det var mederne og perserne som inntok Babylonia.

Det er denne kronikørens oppfatning at parterne (som altså vekselvis først var undersåtter under assyrerne, babylonerne og medo-perserne) var etterkommere etter noen av de bortførte israelitter som var ført bort til det daværende (Ny-)Assyriske imperium i perioden 740-721 f.Kr. da den siste byen i det nordlige Israel falt, Samaria. Disse israelittene fra de 10 nordlige stammene ble av oldtidshistorikerne kjent som «Saka», dvs. den gruppen som levde øst for det kaspiske hav, mens de langs Svartehavet var kjent under den greske formen «Skuthae». På norsk har de fått formen «skyter», og alle formene er en variant av navnet «Isak». De oppfylte dermed skriftordet om at Isak skulle få en ætt som kaltes opp etter ham, se 1. Mosebok 21,12

Skyterne langs Svartehavet hadde flyktet frivillig før det endelige nederlaget mot assyrerne og hadde antagelig beholdt mye av den israelittiske gudsdyrkelsen kanskje ispedd noe Baalsdyrkelse, mens de øst for det Kaspiske hav hadde blitt tilfangetatt av assyrerne og var «soltilbedere». Det finnes fortsatt mennesker som vedkjenner seg denne zoroaster-religionen i dagens Iran. Parterne var en gruppe som gikk ut fra det Kaspiske havs skytere (Saka) og var soltilbedere også, men det fantes nok mennesker blant dem som hadde beholdt den gamle troen. I hvert fall er det en referanse til gudfryktige partere i Apostelgjerningene som feirer påsken i Jerusalem.

 Apg. 2,9 «Vi er partere og medere og elamitter, folk fra Mesopotamia, Judea og Kappadokia, fra Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, fra Egypt og Libyaområdet mot Kyréne...»

Partere, medere, elamitter og folk fra Mesopotamia var samtlige på denne tida borgere i Parthia!

Det inngår ikke i denne kronikken å føre noe bevis for hvor de bortførte israelittene havnet eller deres skjebne. Selv en kort oversikt over dette ville føre altfor langt. Men jeg skal ta med èn detalj som er av interesse, nemlig selve navnet «Parthia» og «parter». Hva ligger i navnet? Endel forfattere, f.eks den jødiske forskeren Yair Davidy mener at navnet er en henspeiling på det hebraiske ordet «brit» som betyr «pakt». Siden vokalene ikke ble skrevet i gammel hebraisk sitter vi igjen med konsonantene PRT(H) eller BRT. P og B er to like labiale konsonanter som skilles gjennom bruk av stemmebåndene eller ikke (hhv. ustemt/stemt). Parthia kan således like gjerne skrives «BRiTHia» eller hva med BRiTaiN?

Parthia var et israelittisk rike/keiserdømme («paktsfolk») dannet på grunnlag av bortførte israelitter fra Nordriket/Samaria (oftest kalt bare «Israel» i Bibelen etter kong Salomos død i motsetning til «Juda»). Det var langtfra det eneste israelittiske riket i sin samtid, men vi forholder oss kun til Parthia her.

4 Hvordan kom parterne til makten i det mektige Perserriket?

Ett enkelt svar: Aleksander den Store! Daniels bok profeterte at etter Babylonia skulle det oppstå et nytt rike (Medo-Persia) som erobret det forrige. Dette blir symbolisert med en «bjørn» som står på to bein (symbolsk for å vise de to folkekomponentene medere og persere) i Daniel 7,5. Deretter skulle bjørnen erobres av en «leopard» med 4 fuglevinger på kroppen og 4 hoder. Leoparden er et raskt og vilt dyr, og de 4 fuglevingene forsterker ytterligere følelsen av hurtighet. Så og si alle bibelforskere er enige om at leoparden symboliserer Aleksander den Stores greske rike som erobret Medo-Persia etter slaget ved Gaugamela (nær Mosul i dagens Kurdistan) i 331 f.Kr. hvor den persiske keiseren Dareios III tapte mot Aleksander. Også skytere/partere/israelitter deltok i slaget på persernes side sammen med mange andre folkeslag.
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gaugamela

Dette betyr ikke at parterne kom til makten med èn gang etter persernes (Aechemenide-dynastiets) nederlag mot grekerne. Først måtte Aleksander dø og hans rike deles mellom hans 4 generaler slik Daniel hadde profetert. Den delen som blant annet omfattet Persia ble nå ledet av seleucidene i Syria etter Aleksanders general Seleucos også kjent fra Daniels bok. Parthia oppstod i år 247 f.Kr. da parterherskeren Arsaces I fravristet makten fra seleucidene. Legg merke til navnet hans, ArSACes (saka), og Parthia har også blitt kalt «Arsacidedynastiet» etter sin første hersker blant dem som anser Parthia bare som endel av persisk historie.

5 Det partiske samfunnet

Da har vi kort gått gjennom hvordan Parthia oppstod, vi skal nå se på noen særtrekk ved det partiske samfunnet av betydning for vår forståelse av «de vise menn».

Parthia var et føydalsamfunn med en struktur som delvis var slående likt middelalderens Europa.
Parthia hadde som Rom en keiser som stod over alle andre vasallkonger for de ulike folkeslagene innen riket. Hans tittel var «kongers konge», den samme som faktisk gis til Jesus. Keiserne kom utelukkende fra èn slekt, de nevnte Arsacidene. På partiske mynter som er funnet har keiseren tittelen «MLK» fra det hebraisk-arameiske «MeleK» som betyr konge. Encyclopedia Britannica sier følgende om parternes språk: «The alphabets in use in Persia, at least from the time of the Arsacid dynasty onward (altså Parthia) are based upon the Aramaic». Mao. det samme språket som Jesus også snakket.

Selv om keiseren altså måtte komme fra samme slekt fantes det ikke et system med «primogeniture» eller odelsrett om du vil, dvs. at den eldste sønnen automatisk overtok tronen, den kunne til og med tilkomme en hvilken som helst slektning blant Arsacidene i prinsippet. Det fantes et kontroll- og valgsystem med et slags «parlament» bestående av to kamre. Dette må ikke forveksles med demokratiske parlamenter slik vi kjenner dem i dag. Det ene kammeret, et slags «senat» eller overhus bestod av kongehuset, dvs. medlemmer av Arsacide-slekten. Det andre kammeret bestod av to grupper: Mektige adelsmenn og vismenn utenfor kongeslekten OG en prestekaste som ble kalt «Magi». Den norske betegnelsen «vismenn» er faktisk bare en direkte oversettelse av det greske ordet «magian» som betyr persisk astronom og prest og som også har gitt opphav til ordet «magiker» og «magi». Tilsammen ble disse to i den siste gruppen kalt «Megistaner».

Hele dette 2-kamrede parlamentet var svært mektig, og det var det som valgte en ny keiser av Arsacide-slekten ved en keisers død eller under andre omstendigheter. Ja, de kunne til og med avsette en keiser ved stemmegivning dersom han ikke tok nok hensyn til resten av keiserslekten, adelskapet eller presteskapet! Her finner vi en klar og meget slående parallell til deler av middelalderens Europa. Dette systemet gikk forut for «Magna Carta» med mer enn tusen år, loven fra middelalderens England hvor kongens makt ble begrenset nettopp av adelskapet!

Historikeren Edward Gibbon som forfattet boka «The Decline and Fall of the Roman Empire» sier også dette om likhetene med det føydale samfunnet i Parthia og middelalderens Europa:

«The Parthian system exhibited under other names, a lively image of the feudal system which has since prevailed in Europe...the points of difference between the Parthian and (European) feudal system being probably more numerous than those of resemblance, but the points of resemblance being very main points, not few in number, and striking».

I moderne tid har vi blitt forledet til å tro at vårt europeiske system er basert kun på det romerske og greske mens det i virkeligheten vel så mye er basert på det partiske/skytiske.

Vår interesse her skal fokuseres om disse som ble kalt «Magi og Megistaner». Historikeren Rawlinson skriver om Magiene (presteskapet) at:

«They were a powerful body, consisting of an organized hierarchy which had come down from ancient times, and was feared and venerated by all classes of people. Their number at the close of the Empire, counting males only, are reckoned at 80000, they were the sole inhabitants of many larger towns or villages which they were permitted to govern as they pleased».

Presteskapet var mao. også noe man arvet, det var ikke noe man studerte seg til. Legg også merke til den slående likheten med de israelittiske levittene, det arvelige presteskapet som også hadde sine egne byer osv., noe Moseloven faktisk krevde (4. Mosebok 35,1-8). Du har sikkert nå skjønt at det er denne kronikørens oppfatning at de vise mennene fra Østen var ingen andre enn mektige, partiske «magi», eller vismenn som de er oversatt til på norsk!

Da blir spørsmålet, hva gjorde disse vismennene hos guttebarnet Jesus og hvorfor? Hvorfor
overøste de ham med kostelige gaver? Et lite tilbakeblikk på fortellingen i Matteus er her berettiget.

Matteus 2 «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem  2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.»  3 Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham.  4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes.  5 «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik er det skrevet hos profeten:
     6 Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
       For fra deg skal det komme en høvding som skal være hyrde for Israel, mitt folk.»
Vi skal legge merke til noen ting her. Vi husker fra tidligere at det på dette tidspunktet var fred mellom Rom og Parthia, noe som muliggjorde at vismennene/magiene kunne reise til Judea (husk også de gudfryktige parterne i Apostelgjerningene i denne sammenheng). Vismennene visste tydeligvis at Jesus var født som «jødenes konge». Hvordan kunne de vite dette og hvorfor var det viktig for dem?
Det er mange sider ved denne historien. Vismennene ble ledet av en «stjerne», sannsynligvis en engel fordi stjerne er velkjent bibelsk ordbruk for åndevesener i visse sammenhenger (vanlige stjerner på himmelen kan heller ikke flytte seg og stanse opp slik som i fortellingen om Jesusbarnet). Vi har sett at parterne var etterkommere etter bortførte israelitter. Vi har sett at de sannsynligvis snakket arameisk, vi vet fra historikeren Josefus at de i det minste kunne lese arameisk fordi de tilhørte hans ivrigste leserkrets. Josefus erklærer i et av sine verk at han skriver
på arameisk for at parterne skal kunne forstå ham. Parterne hadde et presteskap som var en parallell til israelittenes levitter. Ikke minst hadde de en kongeslekt som keiseren MÅTTE komme fra og igjen finner vi en parallell til Israel. Kongen måtte stamme fra Kong David! Da Gud gav Israels trone til David lovet Han to ting: Det skulle være en EVIG trone (f.eks 1.Kongebok 9,5), og det skulle ALDRI mangle en mann av Davids ætt på Israels trone (f.eks Jeremia 33,17)!
Av plasshensyn kan vi ikke komme i detalj inn på hvorfor, men det er kronikørens oppfatning at Parthias kongeslekt nettopp stammet fra Kong David hvis slekt delvis var blitt flyttet til Babylonia (som seinere ble inkludert i Parthia) med den siste kongen i Juda, Sidkia. Selv om Sidkias sønner ble drept og han selv blindet ble ikke kongeslekten utryddet, men tvert om godt behandlet av babylonerne seinere (2. Kongebok 25,27-30). Mange av keiserne i denne ætten hadde navn som f.eks «Gondophares, Phraates» o.l, og vi har tidligere sett at selve ætten hadde navn etter Isak i form av «Arsaces». For den bibelkyndige burde det her ringe en bjelle, for Jesus stammet nettopp fra Phares-ætten via David og Salomo, og det både gjennom sin jordiske far Josef og sin mor Maria! 
Mens Matteus 1 gir oss Josefs stamtre helt tilbake til Juda, gir Lukas 3,23-33 oss Marias avstamning fra Kong David. Begge stammet fra Serubabel (som stammet fra David) gjennom 2 ulike sønner. Hvorfor var dette interessant for partiske stormenn som via tokammersystemet hadde makt til å både innsette og avsette en keiser i Arsaces-ætten? Svaret er opplagt: Jesus var gjennom sin avstamning fra David og Salomon i både fars- og morsætten i høyeste grad kongelig og var således en mulig tronpretendent til Parthia!


Partisk tung og lett kavalerist
6 Hvorfor var Jesus interessant som mulig tronpretendent til Parthia?
Vi har sett at Parthia var et mektig rike og Roms likemann i øst om ikke mektigere. I hvert fall er det et faktum at parterne slo romerne i flere slag enn de tapte og de hadde sannsynligvis en overlegen militærtaktikk med vekt på både tungt og lett kavalleri i motsetning til romernes infanteribaserte legionsystem. Som en liten digresjon, den tunge kavaleristen var ganske lik middelalderens ridder i Europa med brynjer, lanse (pike), skjold mm. i tillegg til at også hestene var beskyttet av brynjer. Den lette kavaleristen var først og fremst en bueskytter som red fram mot fienden i flokker, satte seg baklengs eller snudde seg på hesten i det den snudde på passe avstand fra fienden og avfyrte sine skudd, en metode som har blitt kalt «det partiske skudd».

Keiseren var mektig, men ikke mektigere enn at han kunne avsettes av parlamentet, noe som var en styrke for imperiet. Det fantes imidlertid en klar svakhet med den partiske keiserslekten som vi må komme inn på og som igjen er en klar bibelsk parallell til det gamle Israel.
Som vi vet fikk Kong David løfte fra Gud om at hans slekt skulle regjere Israel gjennom alle tider, også inn i evigheten gjennom Jesus først og fremst. Men Gud påla også en forbannelse over Davidsætten pga. Davids synd med Batseba. Selv om David selv ble en god hersker etter å ha angret sin synd var ikke dette tilfelle for mange av etterkommerne hans. Leser vi Konge- og Krønikebøkene samt profetene ser vi hvor mange av hans etterkommere som rett og slett var onde og ugudelige, opprørske mot Gud. Det forekom også feider i slekten, oppgjør om hvem som skulle bli konge og drap innen familien. Profeten Nathan advarte David om dette:
2. Samuelsbok 12,9 «Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. 10 Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone.»
Igjen er dette en slående parallell til Parthia. Mange av herskerne innen Arsaces-ætten var regelrett onde mens andre var gode herskere. En av dem fikk til og med drept sin egen far og 30 brødre i et forsøk på å sikre seg makten kun noen få tiår før Jesu fødsel. Det kan det til tider rett og slett ha vært mangel på mannlige potensielle keisere blant Arsaces-ætten i Parthia! Det var Megistanenes oppgave å holde rede på denne ætten og finne fram til potensielle keiserkandidater, og det gjaldt ikke bare innen Parthia. Det fantes også kongelige medlemmer i andre vasallkongedømmer som f.eks det kaukasiske Iberia, Armenia, kaukasiske Albania og i Saka-kongedømmene i dagens India og Pakistan. Men, altså også Jesus. Megistanene, eller den mindre undergruppen Magiene må ha vært klar over Jesus sin ekstremt kongelige herkomst siden de holdt detaljerte kronologier over ætten. Det er på denne bakgrunnen sammen med det faktum at Magiene/vismennene ble varslet av Gud gjennom en engel («stjerne») om Jesu fødsel at vi må forstå disses lange reise fra Parthia til Judea, en ferd som i de dager ikke bare var lang men potensielt også farefull.
LarsEven