NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 10. januar 2016

Bibelens vismenn - Del 3 av 3

Tilfangetatt partisk soldat i lenker til høyre.
Legg merke til "nisselua", støvlene
og buksene med kappe over.
Sammenlign med romeren til venstre.
Kronikk av LarsEven

9 Hvor drog Jesu disipler (apostlene) etter hans død og oppstandelse?
Det generelle svaret er: Til ulike deler av Parthia! Dette keiserdømmet var ikke ferdig med Jesus etter vismennenes besøk, tvert om må de ha fulgt godt med på hva som skjedde med ham, særlig etter at han begynte sitt endelige virke 30 år gammel.
En liten digresjon først. I lys av Parthias makt og rivalisering med Rom ser vi en god grunn til Pontius Pilatus motvillighet til å henrette Jesus. Da Pilatus tvettet sine hender offentlig og erklærte Jesus uskyldig kastet han samtidig all skyld for Jesu død på jødene, dette var altså ikke en romersk henrettelse. Parthia hadde 33 år tidligere sendt en delegasjon av høyststående vismenn for å ære Jesus. Det ville være naivt å tro at Pilatus og den romerske ledelsen ellers ikke var klar over dette. Pilatus hadde all mulig grunn til å frykte at en henrettelse av Jesus ville kunne utløse en ny krig med Parthia, og han ville få skylden for en krig Rom ikke ønsket. Av historikere blir ikke Pilatus ansett som en spesielt hensynsfull mann, men man kan bare tenke seg til de følelsene som må ha ridd ham da mengden forlangte Jesus død. Heldigvis for Pilatus må hans taktikk med å kaste skylden på jødene ha virket, for en ny krig med Parthia var ikke på trappene før 25 år seinere.
Fra den kristne historikeren Eusebius (260-340 e.Kr.) har vi fått overlevert korrespondanse mellom Jesus og en vasallkonge i Parthia som het Abgar og som hersket i en by som da ble kalt Edessa i det nåværende sørøstlige Tyrkia, altså i den vestlige delen av Parthia nær grensen til Romerriket. Abgar skriver:
«Abgar til Jesus som har vist seg som en ydmyk frelser i området Jerusalem – hilser. Jeg har hørt om deg og hvordan du helbreder mennesker. Hvis dette er sant, at du får de blinde til å se og de lamme til å gå igjen, du helbreder spedalske og reiser opp de døde, så konkluderer jeg at du enten er Gud som har kommet ned fra himmelen for å gjøre disse tingene, eller du er Guds sønn som gjør dem. Følgelig skriver jeg til deg for å bønnfalle deg om å komme til meg selv om det skulle være en ulempe for øyeblikket, og helbrede meg fra den sykdommen jeg lider av. Jeg må legge til at jeg har forstått at jødene behandler deg med forakt og ønsker å skade deg; min by er veldig liten men høyt verdsatt og tilstrekkelig for begge to».
Dette dokumentet (og resten av det) var omlag 300 år gammelt da Eusebius leste det i Edessas kongelige annaler. Av plasshensyn skal ikke mer gjengis her bortsett fra et lite avsnitt, men Jesus svarte faktisk på vasallkongens bønn og sendte istedet en disippel til ham for å helbrede ham. Vi ser også at Abgar tilbød Jesus asyl i Edessa/Parthia, så det er nokså tydelig at Abgar på dette tidspunktet ikke forstod at Jesus måtte dø som del av sin gjerning. Ifølge Eusebius var Taddeus (nevnt i Markus 3,18) den disippelen som ble sendt til Abgar for å helbrede, og Abgar befalte at alle undersåttene hans skulle høre på hans forkynnelse. Vi skal legge merke til at Jesus sendte en disippel for å helbrede Abgar og forkynne blant parterne, samtidig var han motvillig til å helbrede den kanaaneiske kvinnens datter i Matteus 15,21-28.
­ 21 Jesus brøt opp og drog derfra til landet omkring Tyrus og Sidon. 22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» 23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene vendte seg da til ham og bad: «Gjør deg ferdig med henne; hun roper etter oss.» 24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» 25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 27 «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» 28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk i samme stund.
Legg særlig merke til det lite påaktede vers 24 hvor Jesus erklærer at han ikke er sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.
Abgar skal også ha fortalt Taddeus at «jeg trodde så sterkt på ham (Jesus) at jeg ønsket å samle en hær og ødelegge jødene som drepte ham, hvis jeg ikke hadde vært hindret av Roms keisermakt til å gjøre det».
Vi har her et bevis på at parterne anså at Rom var uskyldige i Jesu død, og at en krig med dem ikke var ønskelig og mulig nå, jfr. avsnittet om Pilatus ovenfor. I tillegg, for at det skulle skje måtte store deler Parthias hær samles for å være sterke nok til å kunne innta Judea, ikke bare Abgars hær. Imidlertid, etterhvert ville parterne lære at Jesu død var uunngåelig ettersom det var nødvendig for menneskehetens frelse. Mange av disiplene/apostlene endte nemlig opp i Parthia. I Matteus 10,5-6 befalte han dem:
«Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem:
Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer!  6 Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk.  7 Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!»
Det var bare apostelen Paulus som ble sendt til Romerriket, derfor fikk han også tilnavnet «hedningens apostel» (selv om noen av de 12 apostlene sannsynligvis også var innom deler av Romerriket etterhvert). Vi har allerede sett hvordan Taddeus ble sendt til Edessa i Parthia. Peter bekreftet i 1. Peters brev 5,13 at han skrev fra byen Babylon dengang i Parthia. Det finnes ulike legender om hvor mange av apostlene drog på besøk, f.eks at apostlene Taddeus, Mattias, Bartolomeus, Andreas og Simon Seloten var innom Armenia (dengang del av Parthia), men også Nord-Afrika og deler av Europa f.eks. Alt dette blir for langt å komme inn på her i detalj.
10 Parthias endelikt
Vi har sett hvor viktig det mektige Parthia var for Jesu liv og virke. Vi har sett vismennenes gaver og at de fikk et budskap fra Gud, og kort hvordan Parthia var dominert av israelitter som noen hundreår tidligere var bortført av assyrerne fra Israel og at de derfor hadde blodsbånd til jødene i Judea og Galilea. Vi har sett at Parthia var Roms mektigste fiende og likemann mens det fantes, men likevel er dette imperiet lite kjent i nåtiden. På en måte er det sensurert ut av historiebøkene gjennom å «skjule» det som et persisk dynasti. En annen grunn til dette kan være dets israelittiske natur og moderne akademias tendens til å sensurere alt bibelsk direkte eller indirekte.
Vi skal ikke her komme nøye inn på de endelige krigene mellom Rom og Parthia. Men det må kort nevnes at disse to såvidt unngikk krig i år 1.e.Kr. da fredsforhandlinger såvidt lyktes ved at man forhandlet ved elva Eufrat som mesteparten av tida utgjorde grenselinjen mellom disse imperiene. Man kan bare undres om denne nesten-krigen ble utløst av vismennenes inntog i Judea med tusenvis av soldater og Roms mistanker rundt dette. Kamper blusset opp igjen særlig i år 58-63 e.Kr. Den siste krigen mellom Rom og Parthia fant sted ved Nisibis i år 217 e.Kr. (et sted i det sørlige armenske høylandet i Kaukasus). Dette var resultatet av romersk løftebrudd overfor Parthia, noe som forekom ganske ofte i forbindelsene mellom de to. Historikerne angir slaget som uavgjort etter store tap på begge sider, men romerne tilbød seg å betale en stor sum i kompensasjon for at slaget skulle stanses. Imidlertid var Parthia svekket allerede før dette siste slaget med Rom. Rundt 210 e.kr. kom det til borgerkrig mellom to brødre i Arsaces-ætten (igjen forbannelsen over Davids ætt), hvor Artabanus IV stod opp mot sin bror Vologases VI og ble keiser.
Etter slaget ved Nisibis gjorde de egentlige perserne som i flere hundre år hadde vært undersåtter under parterne opprør under sin leder Ardashir I av Sassanide-klanen. Disse perserne hadde sitt kjerneområde i det som i dag er det sørlige Iran. Rundt år 226 e.Kr. fikk sassanidene overtaket og Parthia var historie, området blir etter dette kjent som det persiske Sassanide-dynastiet. Dette dynastiet overtok krigene og spenningen med Rom helt fram til de muslimske erobringene på 600-tallet.
Etter nesten 5 århundrer var Parthia historie i år 226 e.Kr., og millioner av partiske flyktninger strømmet ut av riket, de fleste vestover og dette presset gav opphav til det som har blitt kjent som de såkalt «germanske» folkevandringene, men det er en annen historie.
LarsEven