Et fargerikt fedreland

Det norske flagg i flott norsk natur. Foto: Norvald Aasen.

Mange er opptatt av hva mon nordmenn skal leve av ettersom oljeeventyret tar sin ende. Nå karret vi oss gjennom hverdagen før oljealderen rammet oss, og lokket fremmede hit for å dele med oss, og heldigvis har vi én vekstnæring: Godhetsindustrien. Vi kan satse på mottak av innvandrere og tilrettelegging av tilværelse for «nye landsmenn» i hopetall, og de mest energiske lederne for de angivelig humanitære organisasjonene kan finne utløp for sin energi, og sin én-øyde fanatisme i et utall innvandringslobbyer, som for offentlig regning og med rause lederlønninger styrer Norge mot sammenbruddet. Norge forbindes ikke lenger så mye med midnattssol som med regnbue, og det fenomenet kan observeres dag som natt i hver by, på hvert tettsted fra landsende til landsende. Det fargerike fellesskapet er stablet på beina her oppe i steinrøysa, og vi nordmenn må nøye oss med å skjære tenner, og knytte nevene i bukselommene. For å gjør omskapingen ekstra tydelig arrangeres «homoparader», «skeive dager», under slagordet «gay pride» uten at det helt har gått opp for allmenheten hva denne stoltheten de bekjenner seg til egentlig bunner i.

Det er ikke bare krig og nød, overbefolkning som snaugnager naturgrunnlaget, og etniske og religiøse motsetninger som driver titalls millioner på vandring nordover, til land som enn så lenge drives og styres av hvite mennesker. Oppfinnsomheten er også grenseløs, grensesprengende, vi har fått fornøyelsen av å ta imot et voksende antall afrikanere som oppgir forfølgelse på grunn av homoseksualitet som grunnlag for sine asylsøknader. Aftenposten, som lenge har kjempet drabelig for de homoseksuelles krav, viet forleden helg til «hjemme-hos» reportasje om et par som hadde funnet lykken og hverandre i et idyllisk rekkehus av alle steder på Dal (ingen forbindelse med undertegnede!). Avisen har vel ikke så mange abonnenter i Afrika, men skulle billedreportasjen bli kolportert på det svarte kontinentet, burde vi kunne regne med betydelig rekruttering til dette spesielle miljøet.

Så er vi noen som er en smule tvilrådige: Er homoseksualiteten så utbredt nettopp i Afrika? Jeg kan ikke påberope meg egne erfaringer, men spredte inntrykk fra reiser i Nord- og Syd-, Øst- og Vest-Afrika samt i land med betydelige afrikanske innslag i befolkningen gjør meg noe usikker, så mye mer som nettopp FN, av mange oppfattet som en sammensvergelse av afrikanske, asiatiske og andre dysfunksjonelle stater med uttalt siktemål å omfordele verdens menneskeskapte ressurser, har slått fast at befolkningsveksten i Afrika akselererer, og vil ende med et brak på 4 – fire milliarder. Dagens tall er som kjent 1 – én milliard, og mye tyder på at godhetsindustrien har mer enn nok med å mestre et utall kriser etter hvert som de melder seg med nye krav på europeisk velgjørenhet. Tilbake til de skeive. Jeg var gudbedre aldri noen Adonis, men tilbudene om seksuelle tjenester var til dels plagsomt påtrengende. De var i det minste av det naturlige slaget, og om vi legger størrelsen på ungeflokkene til grunn tyder alt på at Afrika går naturen sin gang, og at det helst er økonomien og politikken som går på skeive.

Lovgivere, myndigheter og de brede lag i Afrika avviser kontant homoseksualitet. Det forekommer høyst begripelig at Norge er blitt oppdaget som et lykkeland, både økonomisk og når det gjelder seksuell løssluppenhet. Vi får nok vår andel også av denne berikelsen, etter hvert som det glade budskap blir kjent. Her er blitt mange kulører og valører i den norske befolkningen, og noen av oss innfødte er blitt usikre på fremtiden. Vil Norge gå under, med regnbueflagget til topps? Heldigvis forstyrrer ikke slike tanker våre politikere, og langt mindre pådriverne for det nye Norge: De tenker nok som en tidligere årgang fanatiske samfunnsstormere: Revolution for the hell of it!

En liten trøst i all galskapen: De homoseksuelle inntrengerne formerer seg ikke.

Bjarne Dahl
Høvik, 26.9.15

Artikkelen ble første gang publisert i Norge Er Vårt nr. 2-15.