Det er ikke ofte jeg setter meg ned for å se en fotballkamp, men kampen mellom Island og England, den måtte jeg bare få med meg. Og hva fikk vi se?
Jo, på tribunene et publikum av etniske islendinger og på banen noen tøffe og sterke unge motiverte islandske fotballspillere (vikinger) som ikke var til å stoppe. Her var det samhold og glede av å tilhøre en liten nasjon. Ja, en homogen nasjon med evne til å stå opp for sitt land og sitt folk. En motivasjon man ellers sjelden ser. Her var det ei urkraft som bare samhold og fellesskap kan gi.
Der kunne jeg gjenkjenne noe som forlengst er borte i dette landet. Men som kom fra disse brølene, og fra et publikum der samhold og felles identitet er livsviktig. Ja, for å overleve som et folk og en nasjon!
Ikke minst var det interessant å legge merke til hvordan spillerne agerer under avspillingen av nasjonalsangen. Noe jeg håper våre politikere fikk med seg...
Nei, man bør vel helst ikke si sannheten her heller kanskje? Men fakta er den, at en liten nasjon på 330.000 mennesker klarer å slå England som har 70 millioner innbyggere! Kanskje er det bare å fastslå at multikultur og innvandring, der alt og alle er velkommen, neppe skaper den storhet som en nasjon er i stand til å bli når folket et samlet?
Jeg så disse unge guttene som kjempet en knallhard kamp, som løp enda litt ekstra og gav alt de kunne. Og som betydde ALT for dem. Selv om de var dødsslitne. Der de hadde en helt annen stayerevne enn disse mangemillionærene på det engelske laget, der penger er deres eneste motivasjon, mens nasjonen England kommer i ande rekke.
Dersom Norge skal få et fotballag som er i stand til å yte noe som er i nærheten av det som Island nå har vist oss, så er det bare å innse at det er våre egne unge gutter det må satses på!
For når et norsk fotballag består av 30-40 prosent utlendinger, slik man ser i England og Frankrike, da mister man lojaliteten både til fotballen og landet sitt. Mer er det ikke å si om det!
Narvik, 28.06.2016 Amund Garfors