NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 21. august 2016

Guds Dom!

Av Odd S. Beverfjord.

Vi har akseptert at det er forskjell på rett og galt. Dermed har vi akseptert en normgivende standard og straff for ikke å oppfylle de krav denne standarden setter. Dermed har vi også påberopt oss evne til å dømme mellom rett og galt. Dermed er vi ansvarlig for Gud, for det er han som har gitt oss evnen til å skille og dømme mellom rett og galt. Det er ikke noe vi har funnet på selv. Perverterer vi definisjonen av rett og galt, godt og ondt ved å gjøre ondt til godt og godt til ondt, så bryter vi Guds lov.

Dermed er vi skyldig og vil bli dømt. Vi kan ikke unngå dommen. Like lite som vi kan unngå å bli bøtelagt for fartsoverskridelse dersom vi kjører for fort og blir tatt, selv om vi ikke liker bestemmelsene. Og vi kan ikke ønske bort trafikkloven, politiet og domstolen for å slippe straffen. Disse lar seg ikke fjerne ved å tro dem vekk. Slik lar heller ikke Gud seg fjerne ved å la være å tro at han eksisterer, eller skape vår egen gud.

Når vi har pervertert Guds lov og setter vår egen høyere enn hans, da har vi gjort oss selv til gud. Vi har brutt budet som sier, ”Du skal ikke ha andre Guder foruten meg.” (2Mos 20:3) Dermed er vi skyldig til straff.

I Bibelen finner vi to Testamenter, det gamle og det nye. Ordet testament kommer av det latinske ordet testamentum, som betyr vitneserklæring. Det latinske verbet testari betyr å vitne eller erklære. Et testament er det samme som en avtale eller pakt hvor en viljeserklæring blir stadfestet.

I Den Gamle Pakt, som er en fysisk pakt, måtte den moralske og etiske avtalen mellom Gud og skapningen bli formalisert ved å underskrive fysisk på ”vedtektenes (lovens) håndskrift” (”skyldbrevet”;  Kol 2:14 NB 1930) også av den andre part, mennesket, ved en legal, juridisk prosedyre når noen skulle dømmes for overtredelser. Det ble krevd av den anklagede at han (eller hun) skulle bekjenne sin overtredelse og underskrive sin tilståelse (4Mos 5:22; 5Mos 27:16-26), for således å erklære sin konsens til anklagen ifølge ”skyldbrevet som gikk oss imot”. Dette ble gjort idet den anklagede erklærte seg skyldig ifølge tiltalen. Der var ingen vei utenom enn å innrømme det begåtte lovbrudd, særlig ikke når den skyldige var blitt grepet ”flagrante delicto”.

I åttende kapitel i sitt evangelium beskriver apostelen Johannes en hendelse hvor en kvinne var blitt grepet i hor og blitt anklaget. Hun var skyldig til dødsstraff, som var døden ved steining ifølge Moseloven. (Denne avstraffelsen var sjelden blitt praktisert siden hebreernes fangenskap i Babylon, og under romersk herredømme var jødene dessuten fratatt retten til å idømme og eksekvere dødsstraff.)

De skriftlærde og fariseerne, som var påtalemakten og førte vitnene, brakte kvinnen til Jesus og ville at han skulle være dommer i saken. De sa: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. For på denne tiden hadde den romerske okkupasjonsmakten fratatt jødene myndighet til å ilegge dødsstraff. Dersom Jesus frikjente en kvinne som hadde drevet hor, så ville han bryte Guds Lov som han var kommet for å oppfylle. Og Gud har sagt at den som synder skal dø. (Esek 18:4 Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den som synder, skal dø.) Og dersom Jesus idømte kvinnen dødsstraff så ville fariseerne kunne anklage ham overfor de romerske myndigheter og få ham dømt.

Johannes sier at da Jesus hadde hørt anklagen mot kvinnen, bøyde han seg ned og skrev med fingeren på jorden. I 2Mos 31:18 står det at da Herren hadde talt ut med Moses på Sinai berg, gav Herren (Yahweh) ham vitnesbyrdets to tavler, skrevet med Guds ('Elohiym) finger.

Med dette indikerte Jesus at han var den som ga Moses loven. Jesus indikerer også i Joh 8:58 at han var den som talte til Moses på fjellet Horeb, (2Mos 3:14) idet han sa til jødene: ”Før Abraham var, JEG ER”. (Vanligvis når en arameisk taler ønsket å referere til seg selv, ville han bare si ena (jeg). Men når han talte om den Allmektige ble uttrykket Ehyeh Asher Ehyeh (jeg er den jeg er) til ena-na (jeg er). Hayah betyder "existerte" eller "var" på hebreisk; ehyeh er futurum, første person entall. Ehyeh asher ehyeh oversettes vanligvis til ”Jeg er den jeg er”, selv om det bokstavelig kan oversettes til "Jeg skal være den jeg skal være". Ordet ”jeg er” i Joh 8:58 er på arameisk ena-nathy. Dette sammensatte ord det samme som ena-na.  Ena-nathy brukes kun fem ganger i det arameiske NT. I fire av disse er ena-nathy knyttet til ordet "(der) hvor"; "hvor jeg er (el. ”dit hvor jeg går”) kan du ikke komme". I Joh 8:58, "før Abraham, JEG ER", er ena-nathy (JEG ER) ikke koblet til et annet ord, men blir brukt her på samme måte som i Joh 18:5-6 og som i Mos 3:14. Dette viser sammenhengen mellom Ena-Na og YHWH (Yahweh). Ordene kan stå som en selvstendig setning, uten et verb, substantiv, adjektiv, osv: "Jesus sa, JEG ER" (Joh 8:58); "Vær ikke redd, JEG ER" (Joh 6:26); "si til Israels sønner JEG ER (Ehyeh Asher Ehyeh) har sendt deg" (2Mos 3:14). De brukes som et personlig pronomen, et navn – Guds navn.)

Da fariseerne kom med kvinnen som var grepet i hor bøyde Jesus seg ned og skrev på jorden med fingeren uten å svare aktoratet. Han skrev opp anklagen mot kvinnen som hadde begått hor og forbrutt seg mot budet som sier, ”Du skal ikke drive hor” (2Mos 20:14). Dette gjorde Jesus i samsvar med det som står skrevet i 4Mos 5:23, de forskriftene som fastsetter rettsprosedyren for slike lovbrudd. Jesus skrev kvinnens navn og deretter anklagen og aktors (fariseernes) påstand, som var døden ifølge loven.

Evangelisten Johannes skriver ikke noen detaljer omkring denne rettsprosessen, det var kjent for hans lesere på den tiden. Men ut fra det Bibelen lærer oss om frelse og gjenløsning, kan vi slutte at Jesus, i stedet for å la kvinnen erklære straffeskyld ved å skrive sitt navn under anklagen, skrev sitt eget navn på kvinnens vegne. Han ”byttet ut” hennes navn med sitt eget, Guds Sønns navn. Ved dette indikerte at han tok hennes skyld på seg ved å opptre som hennes gjenløser.

Ut fra det som står skrevet i Johannes-evangeliet kan det se ut som aktoratet (fariseerne) ikke godtok dette. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: ”Den av dere som er uten synd, la ham kaste den første stein på henne!” Ved å si dette anket Jesus til den som var fullkommen nok til å dømme i denne saken, Gud. Da begynte anklagerne å forlate ”rettslokalet”. Og mens de gikk bort bøyde Jesus seg ned igjen og skrev på jorden.

Heller ikke nå sier Johannes noe om hva Jesus skrev. Men ut fra kjennskap til praksisen med en gjenløser for anklagede og straffedømte, kan vi slutte at han skrev det hebraiske (arameiske) ordet for ”tetelestai” (betalt). For Jesus visste at han skulle gjenløse alle mennesker på Golgatas kors som et soningsoffer for menneskenes synder. (Det er ikke usannsynlig Jesus skrev det greske ordet, ”tetelestai', for å indikere overfor fariseerne at han ikke opptrådte bare som kvinnens dommer og forsvarer, men også som hennes gjenløser, og at det var dette som fikk fariseerne til å rygge tilbake, idet de ville være kjent med den gresk/romerske rettspraksisen og den gammeltestamentlige ordningen med en gjenløser og således forstå hva Jesus mente.)

Alt ble gjort juridisk korrekt. Påtalemakten og vitnene hadde forlatt ”rettssalen”, og det ville da være imot loven å fortsette saken (5Mos 19:15). Saken ble avsluttet og Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og sa til henne: ”Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg?” Hun svarte: ”Ingen, herre!” Og Jesus sa at heller ikke han fordømte henne, og sendte kvinnen hjem med det råd at hun ikke mer måtte begå utroskap og hor. Han sa: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!” (Joh 8:11)

I saken mot kvinnen som hadde drevet hor stod Jesus frem som Lovgiver (2Mos 24:12; 3Mos 18:4) og Dommer (Jes 33:22; Jak 4:12), Advokat (1Joh 2:1) og Gjenløser (Jes 1:27; 44:22), uten å forsvare synden.

Han oppfylte loven etter Den Gamle Pakt. For det står skrevet: ”Du skal ikke bøye retten. Du skal ikke gjøre forskjell på folk.” (5Mos 16:19) og ”Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den minste som den største skal dere høre på. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til. Men om noen sak er for vanskelig for dere, skal dere føre den fram for meg. Så vil jeg høre på den.” (5Mos 1:17)

Jesus frikjente ikke kvinnen. Han frikjente henne ikke fordi hun var kvinne og ”den svake part”. For Gud gjør ikke forskjell på folk. ”Dere skal ikke gjøre urett i dommen. Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Du skal dømme din neste med rettferdighet.” (3Mos 19:15)

Alle er like for loven. Og Jesus gjorde Faderens vilje. Han var ikke kommet for å gjøre sin egen vilje, men for å gjøre hans vilje som hadde sendt ham. (Joh 4:34; 6:38)

Ingen blir frikjent fra skyld fordi de er fattige, rike, svake, mektige, berømt, glemt, snille, gode, hjelpsomme, eller for noen som helst annen kvalitet, egenskap, stilling, posisjon eller sosial satus. Det er kun når straffen for våre misgjerninger er sonet at vi blir tilgitt og dermed rettferdiggjort. For alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom 3:23). Jesus frikjente kvinnen fordi han selv gjenløste hennes skyldbrev ved selv å ta straffen på seg idet ”han [skulle bære] våre synder på sitt legeme opp på korset” (1Pet 2:24).

Odd S. Beverfjord