NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 23. august 2016

Normoppløsning og lovverket

Av Odd S. Beverfjord.

I en video på YouTube argumenterte en imam for flerkoneri. Han mente vestlige samfunn måtte gi muslimer tillatelse til å ha flere koner. Hans grunngivende argumentasjon var at muslinske menn var så kåte at de ikke maktet å holde seksualdriften tilbake den tiden kona hadde sin månedlige periode eller når hun var gravid i siste fase. Dersom muslimer fikk ha flere koner så ville risikoen for at muslimske ektemenn gikk av sted og voldtok dhimmijenter, mens kona hadde menstruasjon eller var gravid, bli betydelig redusert, mente den muslimske religiøse lærde.

Men imamen hadde også noen gode prinsippielle poeng.

Ser man bort fra den islamske straffelovgivningen, samt islams og muslimers kvinnesyn og menneskeforakt forøvrig, så har det vestlige sekulære samfunn ingen rasjonelle argumenter å stille opp med for å bestride muslimske innvandreres krav om å tillate polygami.

Så vidt jeg husker ble konkubinatloven i Norge opphevet i 1970 eller der omkring. Da var det fritt frem for å ha samleier i hytt og pine og få så mange barn utenom ekteskap man ønsket, forutsatt at mannen ikke var gift med alle kvinnene på en gang, eller omvendt. Etter dette ble kvinner som fikk barn uten å være gift med barnefaren premiert med alle slags sosiale stønader og gratis utdannelse. I tillegg måtte faren betale for barnet. Han kunne også bli en (betalende) anonym sædgiver, om barnemoren ønsket det. Om moren ønsker det, kan hun også la en lege slakte barnet før det blir født, og kaste det blodige og maltraktete liket av barnet i en søppelkontainer på et sykhus, uten hensyn til barnefarens ønsker. Barnefedre er kun å betrakte som et eregert fallos og sædgiver, et vegeterende vesen uten sjel og uten følelser utover kjønnsorganet. Alt i samsvar med vestlige, sekulære  ”verdier”. Verden er vakker.

I de avkristnede vestlige land er det tillatt å ha så mange samleiepartnere man ønsker, forutsatt at man er gift med kun èn av dem. Det er også tillatt å ha så mange uregistrerte serie-samliv (ekteskap og/eller samboerskap) man orker så langt økonomien tillater det. Det er heller ikke grense for hvor mange barn man kan ha uten å være gift med faren/moren. Alt er tillatt. Man kan ha barn med så mange man ønsker, forutsatt at man ikke er gift med alle man har barn med samtidig. Man kan kun være gift med en av gangen. Det er fullt tillatt og fullt ut akseptert å bo sammen (samboerskap) for å ha størst mulig glede av hverandres kjønnsorgan. Noen kaller det å ”gifte” seg av kjærlighet. For ateister og sekularister sitter kjærligheten i kjønnsorganet og i rectum. I disse sekulære ”ekteskap” og ”kjærlighetsforhold” behøver hverken mannen eller kvinnen å si til sin samleiepartner tre ganger at nå vil jeg skilles, slik som i den islamske verden. Det er bare å gå når som helst man finner det for godt. Uten dikkedarier og formaliteter. Hvordan barna opplever det er det ingen av partene som bryr seg om. Den ytterste egoisme. Samfunnsetiske verdier er begrepet som ikke finnes i de ateistiske sekularisters vokabular.

Resultatet av normoppløsningen er vanskjøttede og misbrukte barn, stigende ungdomskriminaliet, narko,- og alkoholmisbruk, selvmord, depresjon og fattigdom.

Men det har ingen hensikt å si det til den lovgivende forsamlingen. Det står også skrevet (Ordsp 9:8; 23:9): ”Vis ikke spotteren til rette, forat han ikke skal hate dig. Vis den vise til rette, så skal han elske dig.” ”Tal ikke for dårens ører, for han forakter forstandige ord.”

De sekulære våpen som ateistene og sekularistene har brukt for å rydde kristendommen av veien og legge landet åpent for islamisering, vil de nå bruke for å stoppe islamiseringen. Dårskapen og idiotien kjenner ingen grenser. Ateistene har ingen rasjonelle argumenter mot islamisering. De har ingen verdier å stille opp med. Men det evner de ikke å forstå.

Som man sår får man høste. Ateistene har avskaffet de kristne verdier og således har de lagt veien åpen for islamisering. Nå høster de sine frukter. De bør være umåtelig glade og fryde seg. For de har fått det som de ønsker.

Registrert flerkoneri vil snart bli tillatt. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det vil sikre barn retten til å vite hvem som er deres biologiske foreldre. I hvert fall er det å håpe. Det vil bidra til å lære ateister og sekularister hva som er ansvar. Kanksje det også vil få dem til å begynne å tenke – med de få funksjonelle hjernecellene de har.

Forvaltning av loven

Når mennesker mangler gudsfrykt så forkaster de kilden som gir visdom til å skille mellom rett og galt. Dersom samfunnet skal bygges ved lover så må kunnskap og visdom være byggestenene. Kunnskapen er materialet og visdommen anviser hvordan materialet skal brukes. Og visdom kommer fra Gud.

Uten en normgivende standard er det ikke mulig å skille mellom begrepene ondt og godt. Man blir som en antropolog som iakttar kannibalisme som noe faglig interessant, uten å ta stilling til om det er riktig eller galt å drepe og spise andre mennesker. Eller som en lege som ser sin pasient kun som et interessant studieobjekt og behandler pasienten uten tanke på det etiske forholdet mellom lege og pasient. En ting er å skille mellom person og sak, en annen ting er å skille person fra sak.

Lovens utgangspunkt er dens intensjon som lovgiveren har innvevd i loven/regelverket, ut fra den standarden lovgiveren har forholdt seg til ved utferdigelsen av loven. For å kunne skille mellom  rett galt er det altså ikke nok å kjenne lovens bokstav, man må først og fremst kjenne lovens intensjon, i.e. loven ”ånd”. En moralsk og etisk normgivende standard beskriver lovens ånd. Det er her motivasjon kommer inn i bildet. Motivasjon er bestemt av personlig karakter og egenskaper.

Hva slags ånd som er innvevd i lovens utforming er bestemt av lovgiverens motivasjon, d.v.s. det han/hun ønsker å oppnå ved loven eller regelverket. Et ondt menneske vil ha andre motiver enn et godt menneske, noe som igjen vil bli utslagsgivende for lovteksten, og dermed den holdning som skapes eller endres. Vi kan altså få en ond lov eller en god lov, alt etter lovgiverens intensjon. En ond lov bryter ned, en god lov bygger opp.

Lovens intensjon

Lovverket har til hensikt å regulere forholdet mellom menneskene i det samfunn loven er virksom. Den skal beskytte og bevare. Norges Lover er en normgivende standard som de fleste borgerne er enige om å innrette seg etter, hvor Grunnloven skisserer premissene.

Lovverket er således ment å tjene menneskene ved å sette rammene for hvordan vi skal innrette vårt liv i forhold til hverandre. Dersom hver og en skulle lage sitt eget lovverk etter sitt eget personlige behov, da ville vi få et samfunn som bestod av vedvarende og stadige konflikter. Således er loven ikke til for å tjene seg selv, men for å tjene menneskene ved å legge et grunnlag for økonomisk-, sosial- og følelsesmessig trygghet. Loven (lovgiveren) har altså en intensjon. Denne intensjonen er å skape trygghet. Den utøvende makt skal beskytte moralske mennesker mot kriminalitet. Dette kan man kalle “lovens ånd”.

Lovens intensjon er beskrevet med lovens bokstav. Slik består loven av to hoveddeler, ånd og bokstav, hvor bokstaven er underlagt lovgiverens intensjon eller hensikt. Eller sagt på en annen måte: lovens ånd står over lovens bokstav. Dette bør være den grunnleggende læresetning ved utferdigelsen av en lov og et derav utarbeidet regelverk/forskrift. Lovens utgangspunkt er den samme som kjærlighetens utgangspunkt - beskytte og bevare.

Skjulte motiver i lovutkastene bør avsløres. Det bør bli grunnlovsfestet at paragraf 1 i hver enkelt lov skal inneholde lovgiverens/lovens intensjon og målsetting, slik som f.eks. Lov om sosiale tjenester har. På den måten kan det hindres at lovtekstens forfatter og lovgiveren skjuler et ondt motiv med et tilsynelatende godt. Dette gjelder særlig abortloven, barneloven, partnerskapsloven og andre lover som på lignende måte griper dypt inn i forholdet mellom mennesker og virker holdningsskapende for etikk og moral.

Etter en tid bør loven evalueres for å vurdere om den har vært oppbyggende eller nedbrytende. Har den skapt større trygghet? Har den oppfylt sin hensikt i samsvar med målsettingen? Har den bevart menneskeverdet?

La oss ta for oss abortloven og ekteskapsloven. På hvilken måte har disse vært med på bygge opp omkring menneskeverdet. Har de skapt større sosial trygghet? Har de bidratt til trofasthet og uselviskhet og derigjennom bidratt til færre skilsmisser og trygghet for barna?

Jeg lar spørsmålene stå til besvarelse på SC.

Odd S. Beverfjord