Seieren
på korset
Beskrivelsen
av Jesu fysiske lidelser er hentet og oversatt fra artikkelen A
Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis,
visepresident i American Association of Ophthalmology, 14 april 1976.
Utdragene fra Dr. Truman Davis’ artikkel er satt i kursiv.
Og I er fylt i ham, som
er hovedet for all makt og myndighet, han i hvem I og blev omskåret
med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avklædningen
av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, idet I blev begravet med
ham i dåpen, og i den blev I og opreist med ham ved troen på Guds
kraft, han som opreiste ham fra de døde. Også eder, som var døde
ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han
levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser og
utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk
oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset. Han
avvæbnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue,
idet han viste sig som seierherre over dem på korset. Kol 2:10-15
Det
var den niende time. Etter seks timer med lidelse på korset var
Jesu legeme nå anstrengt til det ytterste av hva den kunne tåle av
påkjenning, og han følte dødens kulde krype gjennom kroppens
celler. Denne erkjennelsen frembringer hans seiersrop, som naturlig
nok ikke var stort mer enn en pinefull hvisking: ”Det er
fullbrakt!”
Det
var nok bare de som stod nærmest Jesus og korset som kunne høre
det. Slik det også er i dag. Det er bare de som står nær Jesus og
korset som kan høre og forstå ordene ”Det er fullbrakt”. Det er
de som bekjenner sine synder og får vasket sine kjortler og gjort
dem rene i Lammets blod.
De
pinefulle ordene er nok ingen erkjennelse av nederlag, ingen
antydning til resignasjon. Men hviskingen er intet mindre enn et
seiersrop, ”Oppdraget er fullført! Jeg har seiret!” Endelig
kunne han tillate sin kropp å dø. Med en siste kraftanstrengelse
presser han igjen sine fastspikrede og opprevne føtter mot naglen,
strekker bena, tar en dypere pust, og roper ut sine siste ord:
”Fader! I dine hender overgir jeg min ånd!”
Og
da han hadde sagt dette utåndet han og døde. Guds Lams
forsoningsverk var sluttført. Vår gjeld var betalt, vårt
gjeldsbrev var gjenløst – ”Tetelestai!” – Betalt til fulle!
I
Salme 31:6 står det skrevet: ”I din hånd overgir jeg min ånd, du
har forløst meg, O Herre, sannhetens Gud.” Slik gir også vi vår
ånd i vår himmelske Faders hender idet vi kommer til tro og gir
vårt liv tilbake til vår Skaper og Herre i Kristus Jesus. Jesus sa
ikke, ”du har forløst meg”, for han trengte ikke forløsning.
Det var han som var Forløseren. Han overga sin ånd på den
botferdige synders vegne, hvis plass på korset han hadde tatt, for
at vi, i Kristus, ett med Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd (Joh
17:22,23), skal kunne kunne si, ”Fader i dine hender overgir jeg
min ånd. Du har forløst meg i Kristus Jesus,” og det livet Gud
har gitt oss gir vi tilbake til Faderen som kjøpte oss til seg ved
Jesu blod.
Han utslettet skyldbrevet
mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han
bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og
myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som
seierherre over dem på korset. Kol 2:14,15
Soningen
for våre synder var fullendet da Jesus overga sin ånd i Faderens
hender. Prisen for å kjøpe menneskeheten fri fra djevelens makt var
betalt med Lammets blod. Her viste Gud ydmykhetens mysterium. Den
allmektige Gud, universets Skaper lot seg ydmyke til korsets død.
Synden og ondskapen, maktbegjær og menneskeforakt, er ydmykhetens
antagonisme, stoltheten - hovmodet. Det var menneskets stolthet og
hovmod som krevde Kristus korsfestet. Men Kristi død ble også
hovmodets og syndens nederlag - og ydmykhetens seier. For Kristi
ydmykhet og død ble menneskenes frelse. Stoltheten forstår ikke
ydmykhetens styrke, men ydmykheten kjenner stolthetens svakhet. Men
den allvitende og allemekige Gud hadde før verdens grunnvoll ble
lagt forutsett at ydmykheten skulle seire over hovmodet.
Jordens konger steg fram,
fyrstene var samlet sammen mot Herren og mot hans Kristus. For i
sannhet samlet de seg sammen mot ditt hellige barn Jesus, ham som du
salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med folkeslagene og
Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut
hadde besluttet skulle skje. Apg 4:26-28
Det
Gud fra verdens grunnvoll ble lagt hadde bestemt skulle gjøres, var
nå gjort. Gjeldsbrevet kunne undertegnes av Sønnen med hans blod,
som representant for den Høyeste Kongelige makt, himmelens og
jordens Skaper, den evige Gud, og påføres Keiserens Segl for hver
den som tror ham som rettferdiggjør for Jesu Kristi skyld.
For også Kristus led én
gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss
fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i
Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i
varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet
ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er
åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt
motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men
en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, han
som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor
engler og myndigheter og makter er ham underlagt. 1Pet 3:18-22
Slik
Jesus overga sin ånd i Faderens hender da han døde for våre synder
på korset, slik overgir også vi vår ånd i Guds hender når vi
vender om og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, idet vi
gir vårt liv til ham. Da dør vi fra synden, ikke i oss selv, men i
Kristus, og gjenoppstår i ham til et nytt liv som en ny skapning for
å tjene den levende Gud, vår Frelser og Gjenløser i Herren Jesus
Kristus. Vi dør i Kristus med vår synd.
Derfor, om noen er i
Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er
blitt nytt. 2Kor 5:17
Slik skal også dere
regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.
Rom 6:11
- -
Den
korsfestede kunne ofte bli hengende på korset lenge, før døden
inntrådte ved kvelning på grunn av utmattelse og tortur. Derfor,
når soldatene ville at den korsfestede skulle dø raskt, når de
hadde dårlig tid, brøt de leggene på den som var korsfestet. Da
kunne den korsfestede ikke løfte seg opp for å få puste, ved å
støtte seg på naglen som var slått gjennom hælene, fordi benene
var brukket. Den korsfestede døde da raskt fordi han ble kvalt. Men
Jesus overgav sin ånd i Faderens hender, utåndet og døde uten å
bli kvalt. (Apg 15:28-29; sml. 2Mos 12:9)
I
evangeliene leser vi at da det var blitt aften – det var dagen før
sabbaten, forberedelsesdagen – og for at legemet ikke skulle bli
hengende på korset sabbaten over ba jødene om at de korsfestedes
ben måtte brytes og legemene tatt ned. Det var ikke tillat å svøpe
og gjøre i stand den dødes legeme for begravelse på sabbaten. Og
siden det var sabbat den påfølgende dag, måtte Jesus taes ned fra
korset og begraves den samme aften, dersom de skulle unngå at hans
legeme skulle bli henge på korset sabbaten over. Det vanlige var
imidlertid at de døde som var korsfestet hang på korset som mat for
ravner og insekter.
Soldatene
kom da og brøt benene på den første og på den andre som var
korsfestet sammen med Jesus. Men da de kom til Jesus og så at han
allerede var død, brøt de ikke hans ben.
”Herren sa til Moses
og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: (...) Dere skal ikke
bryte noe ben på det.” 2M 12:43-46
Men
en av legionærene stakk et spyd inn i siden på ham. Legionæren
drev spydet inn gjennom det femte mellomrommet mellom ribbenene,
oppover gjennom pericandrium (den hinneaktige sekken som omgir
hjertet) og inn i selve hjertet, ”og straks kom det ut blod og
vann”. (Matt 27:57-58; Mark 15:42-45; Luk 23:50-52; Joh
19:31-38) Det vil si, der var en utflod av væske fra pericardium
(hjertesekken). Dette ga et post mo’rtem (etter døden) bevis for
at Herren Jesus ikke døde den vanlige døden på korset ved
kvelning, men at han døde av hjertesvikt på grunn av sjokk og
konstriksjon (sammentrekning) i hjertet som følge av væsken i
pericardium.
For
de er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet, og Den Hellige Ånd,
og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden og
vannet og blodet, og disse tre samstemmer. 1Joh 5:7-8 (KJV)
Herren
hadde forbudt jødene å ete blod, underforstått dyr som var døde
ved kvelning som fortsatt hadde blod i seg. Slik som påskelammet så
ble ikke Jesus kvalt, og det ble ikke brukket noe ben på ham. De
første kristne var svært nøye med å overholde dette påbudet, for
slaktingen og etingen av påskelammet (kjøttet av påskelammet
skulle ikke inneholde blod og det skulle ikke brytes noe ben på det)
var den gamle pakts fysiske parallell til brødsbrytelsen, eller
nattverden, i den nye pakt (1Kor 11:23-26). Ved brødsbrytelsen under
nattverden eter vi brødet (påskelammet som ble slaktet) og drikker
vinen (Jesu blod) til minne om Guds frelsesverk i Kristus Jesus på
Golgatas kors, og forkynner hans død – inntil han kommer.
Siste
del om Frelsesverket på Golgata kommer onsdag, 19 oktober, med
Rettferdiggjørelsen og Åndens segl.
Odd S. Beverfjord