NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 2. november 2016

To veier

Andakt av Odd S. Beverfjord.

Jesus sier: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Joh 14:6

Det er to veier å gå og to utganger på livet. Den ene fører til ham som sitter på tronen og Lammet. Den andre fører til fortapelse og evig pine (Luk 16:22-23). Den første veien følger de som tror på Jesus og hans vitnebyrd (Joh 10:27). Det er Sannhetens disipler. Den andre følger de som tilhører denne verdens fyrste.  Det er løgnens disipler.

Det står skrevet: "Den rettferdige, ved tro skal han leve."  Hvilken tro er det som gir oss livet? På hva og på hvem er det den kristne tror?

Det står skrevet: "Men så mange som tok imot ham, dem gav han kraft til å bli Guds barn, nemlig til dem som tror på hans navn."

Troen på Jesus Kristus er den troen Gud gir hver den som er frelst og tilhører ham i Kristus. Denne troen betyr ikke kun å tro at det som står i Bibelen, i Guds eget vitnesbyrd, er sant. Det gjør også djevelen og hans demoner. De tror også at det som står skrevet er sannhet. Ja, de ikke bare tror at det er sant, djevelen og hans demoner vet at det er sant (Luk 4:41). De har vært vitner til både skapelsesprosessen og frelsesverket (Job 38:4-7; 1Mos 3:12-15). De har både sett det og hørt det og kjent det.

Djevelen og hans demoner både tror og vet at Jesus er Guds Hellige, Messias. De kjenner Jesus og vet at han er den han sa han var - den som loven, profetene og apostlene vitner om. Når det gjelder Jesu identitet, så finnes det nok ingen kristen som kan måle seg med den tro djevelen har. Demoner bekjenner også både Jesu navn og hans autoritet (Matt 8:29). Djevelen tviler ikke. Men djevelen og hans demoner er jo ikke frelst, enda de både tror og vet, og er uten tvil i sin tro og sin viten om Gud, skapelsen og frelsesverket.

Der finnes en tro som frelser fra evig fortapelse i helvetet, fra evig pine i ildsjøen som brenner med svovel, som er beredt for djevelen og hans demoner og for djevelens disipler (Matt 25:46). Det er den troen Jesus gir ved Den Hellige Ånd. Den troen gis ved en at den som vil bli frelst utfører en konkret fysisk handling - en gjerning. Det er en gjerning som frelser. Den gjerningen består i at en kneler ned, eller inntar en bønnestilling i samsvar med hjertets ønsker og begjær og omstendigheter for øvrig. Deretter påkaller han Herrens navn ved Jesus Kristus, Guds Sønn, den salvede, vår Frelser og gjenløser, bekjenner sine synder, tar imot Guds tilgivelse i Kristus Jesus, legger sin vilje i Herrens hender og overlater sitt liv og sin fremtid i Guds varetekt.

Men før man er kommet så langt, så må man også ha fått tro på at Gud er til (Heb 11:6). Denne troen kommer av forkynnelsen og den søkende hører evangeliet. Skriften sier at troen (på Jesus) frelser, og at troen kommer av å høre evangeliet.

Kirkesamfunn hvor det er praksis å døpe nyfødte barn eller barn som ikke har kommet til tro - trekker en parallell mellom dåpen og omskjærelsen i den gamle pakt. Men den nye pakts omskjærelse er ikke en fysisk handling som utføres av mennesker. Det er noe Gud gjør, når vi vender om. Den nye pakts "omskjærelse" er hjertets omskjærelse (Esek 36:27). Hverken den gamle pakts omskjæresle eller barnedåp uten tro rettferdiggjør. Også Abraham ble rettferdiggjort ved tro, før han fikk omskjærelsens pakt. Paulus skriver om dette i Romerbrevets kapitel 2 hvor det står blant annet i vers 29 at omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven (dvs. etter loven om omskjærelse).

I Åpenbaringsboken 7:10 står det skrevet:  "Og de ropte med høy røst og sa: "Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet". Frelsen tilhører altså Jesus alene, uavhengig av medlemskap i en eller annen menighet eller religiøs organisasjon. Den rituelle spedbarnsdåpen er uten betydning i sammenheng med rettferdiggjørelse og frelse.

En GT parallell til barns umyndighet, at barn som ennå ikke er født, spebarn og (åndelig) umyndige ikke holdes ansvarlig for sine synder (Gud krever ikke mer av oss enn det han selv gir oss), finnes i beskrivelsen av jødenes utvandring av Egypt og deres vantro og ulydighet i ørkenen.  De som var over tyve år ved utvandringen, fikk ikke komme inn i løftets land (unntatt Josva og Kaleb), mens de som var under tyve år (umyndige) og de som var barn ble ikke holdt ansvarlig, men kom inn i løftets land (4Mos 14:29). I den Nye Pakt blir en hver holdt ansvarlig i samsvar med den visdom, innsikt og forstand som en hver ved Guds nåde har mottatt i Kristus ved den Hellige Ånd. Barn hører Guds rike til.

Gal 6:15 For det som betyr noe, er hverken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.

Omskjærelsens pakt ble gitt Israels folk som et tegn på at Guds Ord ble betrodd dem, at de var Guds utvalgte som et folk, en nasjon. Men ikke alle omskårne er jøder (Rom 2:28-29). I overført betydning - altså overført til den Nye Pakt - er heller ikke alle døpte kristne. Den er kristen som har fått Den Hellige Ånd som pant på at han eller hun er Guds barn og hører Jesus til, som er rettferdiggjort ved tro. Slik det står skrevet: "Den rettferdige, ved tro skal han leve" Rom 1:17. Omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden. Det skjer når en angrende synder kommer til tro.

Den gamle pakts omskjærelse pekte mot Den Hellige Ånds innsegl i vårt hjerte som pant på at vi er Guds barn. Den nye pakts dåp er den frelstes inntreden i det almenne presteskap.

For å oppfylle all rettferdighet ble Jesus døpt for å oppfylle lovens (den gamle pakts) bestemmelser for å bli innviet til presteskapet og bli vår yppersteprest. Prester gikk gjennom et renselses- og salvelsesrituale. Jesus gikk gjennom den gamle pakts renselsesrituale ved Johannes og ble salvet til yppersteprest av Gud, Faderen (Mat 3:16-17).  Prester offret til Gud på vegne av folket. Ypperstepresten var en “synde-bærer” som èn gang i året, på forsoningsdagen, bar (tok bort) folkets synder til det aller helligste i tabernaklet/templet og stenket nådestolen med blod fra offeret. Nådestolen peker fram mot Kristi kors på Golgata, det aller helligste i den nye pakt i Jesu blod. 

Johannes viser til Jesus som både offerlammet og synde-bæreren. “Se der Guds lam som bærer [til det aller helligste og nådestolen, i.e. til Golgatas kors] verdens synd.” Johannes var av det levittiske presteskap. Som legitim yppersteprest, initierte han Jesus til presteskapet.  Hedninger som ble proselytter  til den gamle pakt fikk alle Israels privilegier ved det trefoldige ritualet, omskjærelse,  dåp, og offer. Den rituelle neddykkingen var anerkjennelsen av en symbolsk renselse av moralsk besmittelse, en renselse ved Jesu blod, som korresponderte med den gamle pakts rituelle renselse av levittisk urenhet. Johannes brukte den gamle pakts rituale for å rydde vei for messias, ved omvendelse, og gjøre klart for evangeliet om syndenes forlatelse. Johannes’ dåp til omvendelse fra synd ble gjort i stedet for templets rituelle renselse ved synde-offer. Den troendes dåp til omvendelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn er et vitnesbyrd om troen på Guds frelsesverk i Sønnen, hans korsfestelse, død og oppstandelse. Den er også den troendes dåp til det allmenne presteskap. Som troende har vi adgang til vår himmelske Fader (Heb 10:19-20) i Ånden, ved Kristus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse, og er tilregnet Kristi rettferdighet. 

Det er mennesker som skaper sin egen imaginære gud, som tror de kan avskaffe både himmel, helvete og den evige Gud ved å la være å tro på ham — mennesker som tror at det er tanken som skaper virkelighet. Men virkeligheten lar seg ikke forandre etter hva mennesker tror. Der finnes bare en sann Gud en — uforanderlig evig Gud og Skaper. Jesus sier der han ber for sine disipler og for de som ved deres ord kommer til tro på ham: "For dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og ham du har utsendt, Jesus Kristus." (Joh. 17:3)

Hvordan tar en så imot Jesus som sin Frelser og Herre og får del i frelsesverket og blir barn av den evige Gud i Kristus Jesus? Under bønn bekjenner en sine synder i Jesu navn (Jes 1:18), i samsvar med det som Den Hellige Ånd har overbevist synderen om - hverken mer eller mindre. Da får en Den Hellige Ånds gave. Det er Den Hellige Ånd i hjertet som pant på at en er Guds barn (ved adopsjon). Da er en ved Kristi tro frelst fra evig fortapelse i helvetet.

Hvem er Den Hellige Ånd, og hvorfor er han kommet? Han er Gud (1Kor 2:11-12). Han er kommet for å bli i den troende (Rom 8:9). Han er kommet for å overbevise om synd, rettferdighet og dom (Joh 16:8). Han er kommet for å veilede den troende til sannheten, d.v.s. å lære den kristne å skille mellom rett og galt, sannhet og løgn (Joh 16:13). Han er kommet for å forherlige Jesus Kristus (Joh 16:14).

Den andre slags tro er tillit til Gud og følge Jesus ved å bli Jesu disippel. Når man har bekjent sine synder og tatt imot Jesus Kristus som sin Frelser og Herre, og derigjennom fått Den Hellige Ånd, da er en født på ny og følger Jesus (Fil 3:3; Rom 8:14), og uten at en er født på ny kommer en ikke inn i Guds rike.

Beviset for at en har fått Den Hellige Ånd og hører Gud til er en endret livsførsel og åndelig vekst (Joh 15:8). Det nye livet i Kristus skiller seg ut fra det sekulære, både når det gjelder musikk, litteratur, kunst, hobby, og kultur for øvrig (Gal 5:25). For Gud har en standard også for hva som er godt og vakkert (1Mos 1:25; Pred 3:11).

I hvor stor grad disse karakterer er synlig i en kristens liv beror på hvor mye den kristne stoler på Herren for alle detaljer i livet, og på hvor lenge han har stolt på Herren og fulgt Jesus. Og det beror på hvor mye åndelig føde han har tatt til seg og hva slags åndelig mat han har fått å spise.

En som nettopp har begynt å forstå hvordan Den Hellige Ånd leder skulle ikke bli mismodig om han ikke er så suksessfull som de mer modne kristne som har vandret med Jesus og erfart hans ledelse i lengre tid.

Det Ånds-fylte liv er et Kristus-sentrert liv hvor Jesus Kristus lever hans liv i deg og gjennom deg i Den Hellige Ånds kraft. Du kan bare bli fylt av Den Hellige Ånd ved tro, ved å stole på at Gud vil skape i deg et liv som bærer frukt slik han har lovt.

Kristi tro - det er å sette sin lit til Jesu forsoning for våre synder som det eneste som rettferdiggjør oss for Guds åsyn. Men det er ikke nok å tro. Vi må også gjøre en gjerning. Det er den gjerning som djevelen og hans disipler på jorden ikke gjør. Det er den gjerning som gjør at en får del i frelsesverket på Golgata - del i Kristi død og del i hans oppstandelse (Kol 3:1; 1Kor 1:30).

"Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?" Jak 2:14 (sml. Matt 25:31-46)

Hvis jeg får et brev med varsel om inkasso og advarsel om at det vil bli iverksatt rettslige tiltak for å innkassere beløpet jeg skylder, dersom jeg ikke betaler innen en viss tidsfrist, så tror jeg det som står i brevet. Men min tro alene vil ikke frelse meg fra rettslig inkasso. Jeg må gjøre en gjerning for å unngå det. Da blir jeg frelst fra ubehageligheter. Dersom jeg har fått betennelse i blindtarmer så blir jeg ikke frisk kun fordi jeg tror jeg blir frisk og unnlater å gå til legen og bli operert. Jeg må gjøre en gjerning som består i at jeg oppsøker legen og underkaster meg behandling.  Og hva er så denne gjerning som den som vil bli frelst må gjøre? Det er å bekjenne sine synder for Gud, ta imot syndenes forlatelse, gi sitt liv til Gud ved Jesus Kristus, følge Herren og søke Guds vilje med sitt liv.

Den som ikke kjenner Gud sier: "Jeg vil ha! Gi meg det jeg ønsker! Oppfyll mine ønsker!". Den frelste sjel, som kjenner den eneste sanne Gud og ham som Gud har utsendt - Jesus Kristus, sier "Herre! Hva vil du med mitt liv? Vis meg den veien jeg skal vandre! Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Gi meg visdom og forstand til å se din vilje, og kraft til å følge den veien du vil jeg skal vandre."  Det er den gjerningen som frelser fra evig fortapelse.

Dersom vi har styrt vårt liv etter våre egne ønsker og planer og som et resultat av det har syndet mot ham, da vender vi oss til vår himmelske Far, den allmektige Gud, vår Skaper, og bekjenner våre synder. Da takker vi ham for at han har tilgitt oss våre synder ved Jesu død på korset og gitt meg din rettferdighet ved hans oppstandelse fra de døde.

Vi gir avkall på alle våre personlige ønsker og planer som ikke er i samsvar med hans vilje og og tanker og veier for vårt liv (Jes 55:8-9), og ber om at hans vilje må skje (Mat 6:10). Vi ber om at Jesus må overta tronen i vårt liv og lede oss på den veien han vil vi skal vandre. Vi ber om at han vil skape i oss et rent hjerte, og fornye en stadig ånd inne i oss for at vi skal vokse i nåde og kjærlighet i Kristus Jesus. (Sal 51:12) Vi velger å sette vår lit til ham, og overlater vårt liv og vår fremtid i hans hender, og vi takker ham for at han tar over ledelsen av vårt liv ved den Hellige Ånd. (Rom 12:1)

Der er en Gud i himmelen, den eneste sanne Gud, som hører bønner og tilgir synder, for Jesu Kristi skyld, ved hans frelsesverk på Golgatas kors, ved det blod som rant for menneskenes synder.

Djevelen søker ikke Guds vilje, men sin egen. Djevelen og hans disipler vil aldri bekjenne sine synder, og de vil aldri be om syndenes forlatelse og følge Jesus. Det er dette som skiller Jesu disipler fra djevelens disipler. Den kristne gir sitt liv til Jesus og følger ham. Den som hører Herren til søker Guds vilje, intet mer, intet mindre, intet annet.

Jesus sier: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg!"

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med oss alle. Maranatha!

Odd S. Beverfjord