2 søndag i advent 2016 - Betlehemstjernen



 Andakt av Odd S. Beverfjord.

Hvert år, som julen nærmer seg, kan vi se artikler i forskjellige tidskrift, både sekulære og kristne, som forklarer den berømte stjernen som ledet ”de vise menn” til Betlehem hvor vår Frelser ble født. For julen 2013 presenteres en slik ”forklaring” i Dagsavisen.

Det er grunn til å være skeptisk når en sekulær, kristendomsfiendtlig avis trykker slike artikler. Dagsavisens redaksjon, som alle andre fiender av Kristi kors, er ikke interessert i evangeliet om var Frelser, og de trykker ikke stoff som kan styrke den kristne tro. 

Derfor bør vi stille spørsmålet om hvorfor sekulære tidsskrifter liker slike ”forklaringer” hvert år ved juletider. Sekulære redaksjoner tror ikke på Bibelens mirakler, men er interessert i ”vitenskapelige” forklaringer. 

Det er derfor grunn til å tro at artikler som skal ”forklare” at fenomenet med ”Betlehemstjernen” har en naturlig forklaring er skrevet for å bryte ned de kristnes tro.




Betlehemstjernen

Vi har sett hans stjerne i Østen.”

I det nye testamente er to ord brukt om stjerne. Disse er astēr og astron.

Ordet som er brukt om stjerne i Matteus’ fortelling om vismennene fra øst er astēr. Det er en enkeltstående stjerne eller planet (man skilte ikke mellom stjerner og planeter). Ordet stjerne (aster) i bibelen er brukt også illustrativt. I Judas 1:13 brukes planetene illustrativt for falske lærere ”villfarende stjerner”, gr. asteresplanētai . Ordet planet kommer fra det greske verbet planan som betyr å vandre. I motsetning til fixstjerner skifter planeter posisjon (timevinkel og deklinasjon) på himmelhvelvingen etter som de beveger seg i forhold til jorden. Beskrivelsen ”villfarne stjerner” i Judas 1:13 om falske lærere er ordrett oversatt ”vandrende stjerner”, dvs. planeter. Ordet astēr kan ikke bety en konjunksjon eller konstellasjon.

Det andre ordet som er brukt om stjerne er astron. Det er brukt i Apg 7:43 om guden Remfans stjerne. Det kan bety en stjernekonstellasjon (man skilte ikke mellom konstellasjoner og kunjunksjoner), men kan også bety en enkelt stjerne (Strong’s Dictionary). I Apg 7:43 (ref. Amos 5:26) er astron en constellasjon som referer til de avgudsbildene som var blitt laget som forestilte guden Remfan (hebr. Kı̂yûn). De forskjellige versjoner av avgudsbildene av Remfan, var Remfans ”stjerne”. Stjernen i Apg 7:43 er Remfans ”bilde”.

I den messianske profetien i 4Mos 24:17, ”. . en stjerne stiger opp av Jakob [Israel] . .” er ”stjerne” brukt i betydningen ”Prins” (Strong’s), dvs. fyrste eller konge. I Åpenbaringsboken beskriver Kristus seg selv som ”den klare morgenstjerne.” (22:16)

I Matt 2:2 sier vismennene at de hadde sett ”hans stjerne”, dvs. Kongens stjerne, i øst. Kan det ha vært Jesu ”bilde” de hadde sett? Hadde de sett Jesus – hans engel, i en eller annen skikkelse? (jfr. Åp 1:1, ”. . han sendte bud ved sin engel . .”)

Astrologer og stjernetydere fantes både i Østen og Midtøsten. Dersom en spesiell konjunksjon av planeter varslet om at en konge skulle bli eller var blitt født, er det rimelig å anta at det var blitt kjent både i Jerusalem og Roma, og Herodes og mange andre ville rimeligvis være interessert i å vite hvem og hvor dette kongebarnet var.

Det virker ikke sannsynlig at vismennene, dersom de var kyndig i astronomi, ville kalle en gruppe stjerner for ”hans stjerne”. Planetariske konjunksjoner forekommer forholdsvis hyppig, og kyndige astronomer kunne lett ha regnet det ut fra planetenes kjente baner. Det var ikke noe mirakuløst med disse konjunksjonene. (Institute for Creation Research)

Men først og fremst, slike ting – å assosiere stjerner og det planetariske og posisjoner i Zodiac med begivenheter på jorden – er et element i den okkulte og hedenske kulten, astrologi, som Bibelen fordømmer (Jes 47:13-15; m.fl.). Det synes ikke akkurat rimelig å tro at Gud ville assosiere noe som angikk hans kommende inkarnasjon med en hedensk, okkult praksis som han hadde advart sitt folk om å holde seg borte fra. Fortellingen i Matteus om de ”vise menn” og budskapet om Kristus som var født tyder på at dette var noe helt annet enn astrologi og stjernetydning.

Hvem var disse ”vise menn”?

Ordet som er brukt i den greske teksten for vismenn er magos (magi). Strong’s Dictionary: a Magian, that is, Oriental scientist; by implication a magician: - sorcerer, wise man.

Bibelteksten sier at de kom fra østen, men ikke noe om hvilket land eller region vismennene kom fra. Østen eller øst, gr. anatolē, er en geografisk retning (Strong’s). De ”vise menn” kom fra retning øst. De lærde er imidlertid enige om at de kom fra Partia (Persia), den delen av det partiske riket som i dag er Irak.

Magiene var en prestelig kaste tilknyttet de kongelige hoff i Babylon og Persia og endog til mer fjerntliggende hoff som i Arabia og India, som konsulenter og rådgivere for adelsklassen i disse landene. Profeten Daniel tilhørte denne klassen av vismenn i Persia.

Statsreligionen i Persia på den tiden var en sakral religion, som også jødedommen var, dvs. folket kunne ha kontakt med sin guddom kun gjennom presteskapet. Prestene var mellomledd mellom den høyeste makt og mennesker, på samme måte som vi ser det i muslimske land i dag, og andre land med sakrale statsreligioner. Magiene var både prester og de som godkjente den som skulle bli konge. De var religiøse og sekulære stormenn i landet. De var drømmetydere og astronomer/astrologer (på den tiden var det ikke noe skille mellom astronomi og astrologi). Som religiøse prester og kongens rådgivere var magiene de mektigste ved siden av kongen. Omtrent som den rollen ayatollahene har i dagens Iran.


Ankomsten til Jerusalem

Herodes og folket i Jerusalem ble forferdet over magienes besøk. Hva var grunnen?
Julekortene framstiller følget fra Østen som tre ”vise menn” eller ”konger”. De reiser uten følge. Det ville være ganske utrolig at et besøk av tre omreisende ”vismenn” ville skape et slikt oppstyr i Jerusalem som vi får inntrykk av i Matteus’ fortelling. Hvorfor ble de trodd? Hvordan kunne disse fremmede utlendingene og religiøse tullingene, som hadde sett en stjerne og fått budskap om at han som skulle bli jødenes konge var født, i det hele tatt få foretrede og komme inn til selveste kong Herodes og snakke med ham? Hva var det ved deres tilstederværelse og spørsmål som gjorde at kong Herodes ”og hele Jerusalem” ble ”forferdet”?

Reisefølget fra østen bestod rimeligvis av noe mer (og noe annet) enn tre fremmede ”astrologer” (som flere moderne oversettere velger å kalle de ”vise menn”). Det var nok helt sikkert mange flere enn tre magier i følget. De hadde kommet fra ”østen”, og var representanter fra en mektig nasjon, og reiste med en militær eskorte og et anselig antall tjenere. Det var sikkert minst 100 sjeler i følget. Likevel, hvorfor skulle dette opprøre en mektig konge som handlet etter fullmakt fra det store romerske imperium som angivelig hersket over hele den, på den tiden, kjente verden? Herodes var blitt utnevnt som ”jødenes konge” av ingen mindre enn selveste Cæsar Augustus, så hvorfor skulle Herodes og hele Jerusalem bli opprørt over disse ubetydelige ”vismennene” fra øst?

Faktum er at det romerske imperiet ikke var dominerende i hele datidens kjente verden. De forskjellige nasjoner øst for Judea, som Persia, Babylon, Assyria, etc., var ikke en del av det romerske imperium, men en del av det store og mektige partiske riket, som var en rival til Rom, en rival som hadde slått tilbake flere av de romerske legionærenes forsøk (inkludert et som var ledet av Herodes selv, før han ble konge) på å underlegge seg det partiske riket. Det er grunn til å tro at parterne (i.e. perserne) på denne tiden faktisk truet Rom langs grensene til det romerske riket. Når Jerusalem nå fikk besøk av representanter fra dette riket, dignitærer med tjenere og militær eskorte, da var det grunn til å føle uro. Det kunne tyde på at krig var i emning.

Herodes var blitt innsatt av Rom som konge, med “jødenes konge” som den offisielle tittel, men her var en delegasjon fra et mektig, fiendtlig imperium som ba om informasjon om ”den jødenes konge som er født” (Matt 2:2). Ikke å undres over at Herodes var opprørt og urolig. Dessuten, disse fremstående personene og deres følge reiste ikke på kameler (slik julekortene gjerne fremstiller dem), men på staselige, sterke hester (for det var slik persiske adelige reiste) og de var temmelig sikker på at den kongen som skulle komme var allerede i landet og at hans tilstedeværelse var blitt bekjentgjort av Gud selv ved at denne kongens ”stjerne” hadde vist seg for dem. De hadde ”sett hans stjerne i østen” og var ”kommet for å tilbe ham.”

En virkelig stjerne?

Fra ”hans stjerne” hadde magiene på en eller annen måte fått vite at jødenes Messias var født. Under hebreernes fangenskap i Babylon hadde kong Nebukadnesar opphøyet profeten Daniel til øverste leder av magiene, og Daniels lære ble siden offisiell statsreligion. Daniels Gud ble dyrket i Babylon (Dan 4:34–37). Magiene var således kjent med de bibelske skrifter og profetier. Det er således sannsynlig at magiene ikke søkte etter en sekulær kongesønn , men etter kongenes Konge, Messias – Guds salvede. De visste at en jomfru skulle bli med barn og føde en sønn (Jes 7:14) – Guds Sønn. Nå hadde de sett hans stjerne og var kommet for å ære og tilbe ham. De hadde ikke detaljert opplysning om hvor i Judea barnet var blitt født. De drog derfor til Jerusalem, som var hovedstaden.

Det tok rimeligvis tid å organisere en så lang reise for adelsmenn. Betraktelig tid krevdes for å samle sammen et følge av tjenere og soldater og offiserer, hester, kameler, vogner og trekkdyr, proviant og forråd til hele følget og gaver til barnet. La oss anta at forberedelsene til reisen tok kanskje en måneds tid. Selve reisen, langs Eufrat til Aleppo og derfra sørover langs kysten til Jerusalem (”Den fruktbare halvmåne”), var sirka 1600 km. En romersk legion på Jesu tid tilbakela 32 km per dag. Dersom vi gir magiene og deres følge en tilbakelagt distanse på 25 km per dag, så ville reisen ha tatt 2-3 måneder, inkludert forberedelsen. Jesus må da ha vært minst 2 måneder gammel da magiene nådde frem til Jerusalem og Betlehem, dersom dette skjedde omkring tiden han ble født. Det utelukker at julekortenes illustrasjon av ”tre vise menn” med gjeterne og Jesus i krybben har noe med virkeligheten å gjøre. Imidlertid var Jesus ifølge bibelhistorikere nesten 2 år gammel da ”vismennene” fra østen kom for å tilbe ham (men det er en annen historie).

Det står ikke noe om at ”stjernen” ledet dem på veien fra østen til Jerusalem. Det er heller ikke noe i teksten evangeliet etter Matteus som kan tyde på det. Teksten sier ikke noe om at stjernen viste seg for dem under selve reisen. Hadde ”planetkonjunksjonen” forsvunnet og holdt seg skjult under reisen? Det må i så fall ha vært en merkelig konjunksjon – et unaturlig og uforklarlig fenomen. Eller hadde himmelen vært overskyet hver natt (og dag) under den 2 måneder lange reisen?

Det som står er at stjernen viste seg for dem (mens de var) i østen. De spurte seg frem da de kom til Jerusalem. Noen ”konjunksjon” hadde de altså ikke sett under hele reisen. De trengte heller ikke noen ”stjerne” eller ”planetkonjunksjon” for å dra til Jerusalem. Handelsveiene var godt kjent og de hadde militær eskorte som kjente veien. Om så var at ”stjernen” hadde vist seg for dem under reisen, så hadde ikke denne stjernen eller konjunksjonen gitt noen detaljert opplysning om hvor barnet befant seg. De bare antok, naturlig nok, at begivenheten var kjent i Jerusalem og spurte seg for hos Herodes, siden det var et kongebarn de skulle besøke for å tilbe.

Neste gang stjernen viste seg for dem, ifølge bibelteksten, var da de dro fra Jerusalem til Betlehem. Det er heller ingen opplysning hvilken tid på døgnet reisefølget forlot Jerusalem, men at det var midt på natten er lite trolig. Det er sannsynlig at de dro mens det var dagslys. I så fall ville det være vanskelig å se stjerner og planeter.


Ankomsten til Betlehem

Problemet med teorien om planet/stjerne-konjunksjonen melder seg for alvor når magiene skal dra fra Jerusalem og ankommer Betlehem (en distanse på sirka 9 km).

Teksten indikerer at de ble gledelig overrasket da de nærmet seg Betlehem og fikk se stjernen igjen. De ble ”overmåte” glade da den viste seg for dem igjen. Dette bekrefter antakelsen om at stjernen ikke hadde vist seg for dem på den lange reisen fra Persia til Jerusalem. De hadde mottatt budskap om at ”jødenes konge” var født. De dro til Jerusalem, uten ”ledestjerne” på veien, for å tilbe kongebarnet. Ingen planeter eller stjerne ”gikk” foran dem.

Da de drog fra Jerusalem ”gikk” stjernen, som de hadde sett i østen, foran dem, inntil den kom til, og ble stående over, det stedet (huset?) hvor det unge barnet var. Det var ikke noe annet budskap enn at ”stjernen” stod over der hvor Jesus var. Men de kjente igjen stjernen som de hadde sett i østen og forstod budskapet, barnet er her, i dette huset. At en konjunksjon av himmellegemer på himmelen skulle kunne ”gå” foran dem er utelukket. Det kan også utelukkes at en konjunksjon på himmelen skulle kunne bevege seg på en mirakuløs måte for så å stoppe og bli stående over selve huset hvor barnet var. Det kan ikke ha vært mange meter mellom huset og ”stjernen”. Teorien om en konstellasjon/konjunksjon av fysiske himmellegemer som ”Betlehemstjernen” er absurd og latterlig.

Om stjerner i Bibelen

Stjerner opptrer ofte i Bibelen, fra skapelsesberetningen i Genesis til Åpenbaringen.

I bibelen brukes stjerner også illustrativt for engler, som i Job’s bok 38:7 (”alle morgenstjerner jublet”) og Jesaia 14:13 (”Guds stjerner”). Åpenbaringen 12 taler om stjerner som engler. De indikerer også menighetens ledelse. Stjerner (engler) leder mennesker.

I det hebraiske gamle testamente er alle himmellegemene, med unntak av solen og månen, beskrevet som stjerner. Stjerner er i hovedsak knyttet til det (åndelige) lyset som Kristus bringer, samt til engler og lederskap. At magiene så ”hans stjerne” i østen, kan også bety at de så ham, hørte ham, og fikk hans ledelse (om å dra til Judea for å tilbe Kongen). Ifølge Strong’s Dictionary kan ordet ”se” (gr. eidō) som er brukt i Mat 2:2 også bety å bli gjort oppmerksom på, skue, betrakte, bli kjent med, få kunnskap om, oppfatte, se (på), bli sikker, forstå, vite. Hvordan ”hans stjerne” så ut blir bare ville spekulasjoner og tjener ingen hensikt. Men to ting er sikkert: 1) Denne ”stjernen” hadde talt til magiene og informert dem om at jødenes konge var født i Juda land, og at de skulle dra dit. 2) Dette budskapet kom ikke gjennom noen form for astrologi.

Jesaia beskriver djevelens eksistens som vokter av Guds trone, før hovmodet gjorde ham til djevel. Han var “shining star, son of the morning” (Jes 14:12 LITV). I den norske oversettelsen beskrives han som “morgenstjerne, morgenrødens sønn” (Bibelen 2011). Personlig tror jeg den norske oversettelsen er feil. For “Morning Star” (Morgenstjernen) er et figurlig navn gitt til Kristus. ”Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne for dere om dette i menighetene; jeg er Davids rotskudd og etterkommer, den klare morgenstjerne.” Åp 22:16

Kristus er også beskrevet som morgenstjernen i 2Pet 1:19, ”. . . . inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter . .” Når Kristus har lovet at "morgenstjernen" vil gå opp i våre hjerter, da skal vi bli slik han er, når det fullkomne kommer. Vi skal skinne som stjerner (i.e. engler) og få del i Guds kongerike. Stjernen er således også et evig symbol på kongelighet. Slik kan ”hans stjerne” i Matt. 2:2 knyttes til septeret (”kongestaven”) i 4Mos 24:17 (septer og globus cruciger er symbol på kongelighet og seier).
Åpenbaringsbokens kapitel 1 beskriver Herrens engel som holder 'syv stjerner' i sin høyre hånd. De syv stjerner representerte englene for sju menigheter. Englene for menighetene er lederskapet, dvs. eldsterådet, som er ansvarlig for den felles ”ånd”, eller ”livssyn”, om man vil, som råder i menigheten som et samlet fellesskap (gruppe).

På den tiden bestod menighetens lederskap av et eldsteråd – ikke av en enerådende og ufeilbarlig ”pastor”, i.e. leiekar (Joh 10:12-13), som idag. Eldsterådet var en gruppe modne kristne menn som vekselsvis ble omtalt som eldste, tilsynsmenn (biskoper) og tjenere. Det var ikke noe skille mellom ”geistlig” og ”lek”. Menighetens ledere var betrodde tjenere, de hersket ikke.


 Om engler

Engler viser seg på mange forskjellige måter for bringe budskap fra Gud og åpenbare hans vilje. Moses møtte Herrens engel som en brennede tornebusk (2Mos 3:2). Ved utvandringen fra Egypt viste Herrens engel seg som en ildsøyle om natten og en sky om dagen (2Mos 14:19).

  • Engler er skapt av Gud ved Jesus Kristus (Joh 1:3; Neh 9:6; Kol 1:16)
  • Engler er tjenende ånder (1Kong 19:5; Sal 68:18; Sal 104:4; Luk 16:22; Apg 12:7-11; Apg 16:9-10; Apg 22:17-21; Apg 27:23; Heb 1:7,14)
  • Gud ga loven ved engler (5Mos 33:2; Sal 68:18; Apg 7:53; Gal 3:19; Heb 2:2).
  • Engler tilber Gud (i Kristus) (Neh 9:6; Fil 2:9-11; Heb 1:6)
  • Engler formidler Guds vilje (Dan 8:16-17; Dan 9:21-23; Dan 10:11; Dan 12:6-7; Matt 2:13,19-20; Luk 1:19,28; Apg 5:19-20; Apg 8:26; Apg 10:5; Apg 16:9-10; Apg 27:23; Åp 1:1)
  • Engler utfører Guds vilje i samsvar med hans forsett (4Mos 22:22; Sal 103:21; Mat 13:39-42; Mat 28:2; Joh 5:4: Åp 5:2)
  • Engler fullbyrder Guds dom i samsvar med hans forsett (2Sam 24:16; 2Kong 19:35; Sal 35:5-6; Apg 12:23; Åp 16:1)

  • En engel forkynte døperen Johannes’ unnfangelse (Luk 1:13; Luk 1:36)
  • En engel forkynte Jesu unnfangelse (Matt 1:20-21; Luk 1.30-31)
  • Engler forkynte Jesu fødsel (Luk 2:10-12)
  • Engler forkynte Jesu oppstandelse (Matt 28:5-7; Luk 24:23)
  • Engler forkynte Jesu hjemreise og hans gjenkomst (Apg 1:10-11)

Engler blir vekselsvis referert til som “Herren” og “engel”. I 1Mos 18:1-19 opptrer tre engler som tiltales som ”Herren”/”Herre”. Det er fordi at når en Herrens engel, Guds sendebud taler, da er det Gud som taler. Tilsvarende finner vi i vår tids diplomatiske forbindelser mellom nasjonalstater. En ambassadør er utsendt av en regjering. Han opptrer på vegne av regjeringen. Når mbassadøren taler på vegne av regjeringen, da er det regjeringen som har utsendt ham som taler. Ambassadøren formidler det som er hans regjerings synspunkt, ønske og vilje.

Engler er åndelige vesener (Heb 1:14) og har ikke noen vesentlig fysisk form. Men for mennesker framstår de ofte i menneskelig form. Når engler viste seg for mennesker i Bibelen, lignet de normale menn. De tre englene som omtales i 1Mos 18:1-19, viste seg som tre menn, og spiste sammen med Abraham. Det var Yahweh (Gud) som viste seg og Abraham tiltalte dem som Adonai (”Herre”, brukt kun om Gud). I Troas viste en engel seg for Paulus som en mann fra Makedonia (Apg 19:9).

Andre ganger viser engler seg som noe fra annen verden, og deres utseende var skremmende for dem som møtte dem. Ofte var "frykt ikke" de første ordene fra disse englene, fordi ekstrem frykt var en vanlig reaksjon ved synet av dem. Både profeten Daniel og apostelen Johannes ble så redd at de falt om, nærmest bevisstløse av skrekk, da den himmelske utsending viste seg for dem (Dan 8:17; 10:8 og Åp 1:17). Hyrdene på markene utenfor Betlehem ble skrekkslagne ved synet av Herrens engel som stod foran dem (”they feared with a great fear.” Luk 2:9 LITV) og Herrens herlighet lyste om dem den natten vår Frelser og Herre Jesus Kristus ble født. Vokterne ved Jesu grav besvimte av skrekk (”ble som døde”) da de så Herrens engel (Mat 28: 4).

Engler framtrer i skikkelse av menn mange ganger gjennom hele Bibelen, men de viser seg aldri i skikkelse av en kvinne. Engler er aldri beskrevet som bevinget. De er gjerne hvitkledde, uten vinger. Kjeruber og serafer har vinger (2Mos 25:20; Jes 6:2). Engler har ikke vinger. Kjerubene på paktens ark hadde vinger som dekket over nådestolen. Vinger er symbol på Guds omsorg og beskyttelse (jfr. Rut 2:12; Sal 91:4; Mat 23:37). Forestillingen om at engler har vinger er sannsynligvis kommet inn i kristendommen fra hedenske religioner. Mange av de hedenske guder blir framstilt som bevinget, som f.eks. Cupido (lat. "begjær"). Hans greske motpart er Eros, hvorfra vi har ordet erotikk.

Når Gud leder så er det aldri gjennom vage, esoteriske tegn i stjerner eller annen mystisk innretning, for at vi skal spekulere på hva det er han vil si oss, eller lure på om budskapet eller ledelsen i det hele tatt er fra Gud. Gud vår Far taler klart gjennom sitt Ord, og ved sanne profeter, og på forskjellige måter klart formidler sin vilje og ledelse. Gud driver ikke gjøn med mennesker. Når et budskap er fra Gud, da er det ikke til å misforstå. Vår himmelske Fader holder oss ikke for narr.

Magiene hadde fått klar beskjed om hva som var skjedd, ”hans stjerne” hadde informert dem om at jødenes konge var født i Juda land. Detaljer omkring kongebarnets fødested var skult inntil tiden da ”hans stjerne” etter Guds råd skulle åpenbare det for magiene. Det skjedde da de kom til Betlehem.
At dette budskapet ble forkynt av en planetkonjunksjon er helt usannsynlig. Gud benytter seg ikke av astrologi for å formidle sitt budskap og lede mennesker.

Magiene hadde sett Jesu stjerne – hans engel – hans bilde, i øst. De så ham igjen da de dro fra Jerusalem til Betlehem. Ikke til å undres over at de ble ”over all måte glade” for å se ”stjernen” igjen.

Herren sender sitt Ord og sine engler. Hans stjerne var en Herrens engel, men i en skikkelse vi ikke har fått beskrevet. Det er fordi det ikke er relevant, eller fordi det kunne trekke oppmerksomheten bort fra det budskapet Herren ville formidle gjennom evangelisten Matteus.

Gud er vår Far i Kristus. Da vi hørte sannhetens ord, evangeliet om vår frelse, kom til tro og lærte frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, da fikk vi til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt. Vi ble Guds barn i Kristus. Vår himmelske Far leder oss ved den Hellige Ånd, som Gud har sendt i Jesu navn.
La oss akte på det profetiske ord, som på et lys som skinner i mørket, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i våre hjerter (2Pet 1:19)

Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Sal 103:20

Herren kommer! Maranatha!


Odd S. Beverfjord