Forsvar av land og folk

Av Dan Odfjell.

Dette er regjeringens fremste ansvar. Utrolig, men Stortinget vier saken skremmende liten oppmerksomhet. Her kan vi lære av president Trump som setter landets nasjonale interesser først. Hvilket innbefatter kontroll med USAs grenser samt et effektivt forsvar opp mot ytre fiender - enten disse er militære eller ankommer på annen måte.

I USA er venstresiden representert av Demokratene som etter valgnederlaget er dårlige tapere. Ja, de oppmuntrer sågar til sivilt opprør, noe som reflekteres gjennom dis-respekt for lov og orden. Der som her, det er venstresides ytterste fløy (av liberalistiske "udannede elementer") som iscenesetter vold og slik ulydighet, opp mot demokratiets spilleregler. En utilbørlig adferd som ikke lover godt hverken for demokratiet - eller i verdens-sammenheng - for USAs freds-rolle.

For meg er dette landssvik. Og dette skjer i en utfordrende tid, både nasjonalt og internasjonalt. Fordi Europa er gjennom EU svekket, og vil sannsynligvis rakne. Blant annet fordi EU ikke evner å beskytte sine beboere. En amerikansk kongress-representant sa, at av alle har Geert Wilders virkelig forstått det: "Kultur og demografi er vår fremtid". Men det fnyser liberalist-sosialistene av som har multikultur som sin ting. Inntil det er for sent...

Blant Europas store utfordringer nevnes: 1) Historisk er muslimene to ganger militært stoppet i nordlig anmarsj, først gang år 732 i Frankrike og neste gang i 1683 i Østerrike. De er dog igjen på offensiven - denne gang som trojanske hester - økende i antall fra innsiden av. Vår utfordring nummer 2) er truende borgerkrig som starter(?) i Frankrike, men som sprer seg innen Europa med Tyrkias president Erdogan som "innpisker". Og med ambisiøse Russland enten aktiv eller som passiv deltager. Et svakt Europa inviterer faktisk til intimidasjon. All historie viser blod, så la ingen fortelle deg at det er annerledes i vår tid.

Så vil noen si, vi har jo Nato... Men innen "alliansen" respekteres ikke gjensidige militære forpliktelser engang. Selv ikke rike Norge gjør det, med minst 2% av nasjonal-produktet til forsvar. Og Trump har påpekt, at dersom europeerne ikke selv vil forsvare land og etterslekt kan ingen regne med at USA vil fortsette å subsidiere dem. Vice-president Pence var i Europa nylig og sa at innen nyttår forventer amerikanerne "vårt hus" forsvarsmessig satt på plass. Akkurat det har jeg liten tro på, og det gjør meg pessimistisk. Våre politiske partier, av frykt for kritikk og/eller for vår hellige vrede, tør knapt medgi dette. For i motsetning til andre land (uten oljefond) har våre middelmådige politikere ingen finansiell "unnskyldning" å falle tilbake på.

Norge er like uforberedt relativt sett som da annen verdenskrig brøt ut. Våre militære ledere må ha påpekt og diskutert dette internt med regjeringen -- som har implementerings-ansvaret. At vi særs sårbare er blitt er utvilsomt. Sverige har nettopp bestemt alminnelig verneplikt gjeninnført. Finnene satser på en stor bakke-forsvars styrke, heller enn Norges dyre flyinnnkjøp. Jeg har ikke imot det siste, men flyene venter vi på, og kostbare fly på bakken kan relativt lett utslettes før de kommer i luften. Og hvor står vi da? For vi har knapt militært bakke-utstyr og ikke nok trenede mannskaper. Det samme gjelder våre sjømilitære krefter. Bevilgningene til sistnevnte strekker ikke til aktiv sjøtjeneste langs vår lange og utsatte kyst engang.

Denne mangel på vilje og mot i Europa står i kontrast til en ny president i USA, som produserer der andre nøler. Som kommer fra næringslivet uten "seig" politisk korrekt ballast. Derfor er han upopulær blant impotente makteliter på begge sider av Atlanteren. Han gjør dem til skamme. Men folket ville ha ham, slik Europa higer etter en ny Churchill. For med oppvekst i fredstid mangler våre europeiske ledere totalt realisme mht farer. Og den menige nordmann, i 1940 som nå, blir ikke sannheten fortalt før det er for sent. Det er nemlig utilgivelig strutse-politikk å tro at det hele ordner seg av seg selv...

På engelsk heter det "beggar thy "neighbor" som betyr å stole på naboene... Men når alle Nato-landene gjør like lite er det ikke rart våre allierte over Atlanteren betenker seg i ytterligere å yte ressurser og amerikansk blod på uansvarlige utakknemlige oss. For i krig er det kamp og blod som gjelder. Det var gjennom styrke Ronald Reagan sto opp mot Sovjet-unionen, det onde imperiet...

Jeg blir ikke populær av denne kronikken, men det er min minste bekymring. Sannhet opp mot hovmod er upopulært når-enn makteliten taper prestisje. Mht mitt "ansvar" er svaret, at uansvarligheten tilhører dem som forleder oss til å tro Norge u-involvert i militær konflikt igjen. Forrige gang ble vi tatt på sengen, og reddet av de allierte. At Churchill berømmet den norske handelsflåten verdt en million mann var retorikk, selv om handels-flåtens farefulle innsats utvilsomt var vesentlig for konvoi-tilførslene av militært og annet utstyr over Atlanteren. Dette ble også til vår Washington ambassadørs "eneste/beste unnskyldning" i etterkrigs-forhandlingene hvor min bestefar deltok. For amerikanerne hadde fått filmet tyskerne da de marsjerte inn i Oslo totalt uhindret, ledsaget av ridende norsk politi og til hornmusikk.

Folket ble grovt sviktet gjennom det brukne geværs politikk, med en såkalt nøytralitets-vakt uten verdi. Og vi hadde nær 200,000 vernepliktige menn som kunne vært utkommandert, 10 ganger flere enn den tyske invasjons-styrken. Av "uforståelige" grunner ble mobilisering ikke gjort, ikke før etter at tyskerne hadde inntatt vår hovedstad... Og mobiliseringen da den endelig kom ble gjort pr. post... Det sies at mange i Norge, og visstnok også noen i Nygårdsvolds egen regjering, ønsket tyskerne velkomne. Noe "marxisten" Gerhardsen etter okkupasjonen ikke tillot omtalt. Selv om der var flere nordmenn i tysk enn i alliert uniform. Men som den pragmatikeren han var snudde Gerhardsen kappen etter vinden og meldte oss inn i Nato.

Dan Odfjell, medforfatter av boken Makt Myter Media, det er mye verre enn du tror...