Jon Steinar Kjøllesdal, daglig leder i Nasjonalt bønneråd, har et debattinnlegg i Dagen for 6. mars 2017, under overskriften, ”Hvilken tid lever vi i og hva skal vi gjøre?”. Ingressen lyder:
Over 100 ledere var samlet fra hele nasjonen på Grimerud gård 23. februar for å samtale om hvilken tid vi lever i, og hva Guds folk burde gjøre (jfr Jissakars sønner i 1. Krøn 12,32). Vi ble veldig oppmuntret av tanken på hva Gud ønsker å gjøre i vår nasjon i denne tiden.
Kjøllestad oppforder kristenledere til forsoning og referer til evangeliet etter Johannes, kapitel 17 (Jesu yppersteprestelige bønn):
Enhet er nøkkelen. Vi kan bare ha innflytelse for Guds rike i den grad en ”kritisk masse” går sammen i enhet. Dette gjelder i familien, menigheten, byen og landet vårt. Da må vi som ledere gå foran i å forsones med hverandre. Jesu bønn om enhet i Johannes 17 gjelder fortsatt!
Nå er det uklart hva han mener med “kritisk masse”. Muligens er det ”The Hundredth Monkey Phenomenon” han har i tankene. I så fall er det grunn til å spørre hvilken Gud han tror på og tilber. Men dersom han mener at Gud ennå ikke har bønnhørt Jesus om at kristne skal være ett, og mener det nå er på tide at kristenledere oppfyller Jesu bønn, da er det noe han ennå ikke har forstått i sin bibellesning. Da har jeg den glede å kunne melde at Jesu bønn i Joh 17 ble oppfyllt for snart to tusen år siden.
Man hører ofte kristenledere beklage seg over det de oppfatter som splittelse blant kristne og oppdeling av trossamfunn med forskjellig lære og teologi og fortolkning. Første gang vi hører om splittelse er i apostelen Paulus’ brev til Guds menighet i Korint. Foruten de som holdt seg Kristus var det noen som holdt seg til Paulus, noen til Apollos og noen til Kefas (Peter).
Paulus spør om Kristus er delt. Skulle Paulus ha skrevet i dag til alle kristne menigheter, så ville listen med de som kristne holdt seg til omfatte sirka 40 tusen navn og organisasjoner. Så splittelsen i Korint var nok ganske mikroskopisk i forhold til hva den er i dag. Det spørs om de religiøse, kristne lederne som er skyld i splittelsen har tatt et oppgjør med sin synd, lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og fått del i Guds frelsesverk på Golgatas kors, i Jesus død og oppstandelse. Hadde evangeliet, Ordet om korset, blitt forkynt så hadde vi ikke hatt noen spittelse.
Det hersker stor forvirring omkring Jesu bønn i evangeliet etter Johannes, kapitel 17. Kristenledere tror det er organisasjonene Jesus ba for og derfor må alle kristne organisasjoner samarbeide for at Herrens bønn skal oppfylles.
Det kan se ut som de mener det er beklagelig at Gud ennå ikke har oppfylt Jesu bønn i Joh 17, også kalt Jesu yppersteprestelige bønn. Det er beklagelig at Jesus ennå, etter snart to tusen år, ikke er blitt bønnhørt av sin Fader, enda Jesus sa at Faderen alltid hørte hans bønner. Derfor vil ekumenikerne hjelpe Jesus slik at hans bønn om kristen enhet kan oppfylles. Det gjør de ved å spille Gud og sette seg i Faderens sted med det mål for øyet å oppfylle Sønnens bønn til Faderen ved a fusjonere organisasjoner og diverse kristne trossamfunn.
Dette er den ytterste villfarelse, å sette seg selv i Guds sted ved å tro at en kan gjøre Faderens gjerninger. Så langt er villfarelsen blant kristne ledere kommet.
For det første så ba Jesus til Faderen om at han, Gud, skulle oppfylle Sønnens bønnebegjær. Jesus sa (Joh 17:1): ”Fader, timen er kommet.” Det bør ikke være tvil om at han rettet sin bønn til Faderen, Gud. Han ba om at Faderen, Gud, måtte oppfylle hans bønnebegjær. Jesus rettet ikke sin bønn til mennesker og ba om at mennesker måtte oppfylle hans bønnebegjær en gang i fremtiden. Han ba ikke til mennesker for Gud. Han ba til Gud for mennesker. Det er ganske utrolig at folk med teologisk utdannelse og akademisk bakgrunn og kristenledere ikke har fått med seg dette.
For det andre ba Jesus for dem som ved apostlenes ord skulle komme til å tro på ham. Jesus sa (Joh 17:1,20,21): ”Fader . . . . jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.”
Jesus sa ikke: ”Jeg ber ikke for disse [de som var til stede] alene, men også for alle fraksjoner av organisert religion og ditto foreninger som mennesker etablerer en gang i fremtiden, at de alle må fusjoneres i et eneste kooperativt system slik at verden skal tro at du har utsendt meg.”
For de teologer og religiøse ledere som ennå ikke vet det eller har grepet det så har jeg den glede å fortelle at Jesus ble bønnhørt av Faderen der og da, ved byporten på vei til Getsemane den natten han ble forrådt. Hans bønnebegjær ble oppfylt pinsedagen da Gud sendte den Hellige Ånd.
Siden pinsedagen har gjenfødte kristne alltid vært ett. Det er den Hellige Ånd som binder kristne sammen og gjør oss til ett med hverandre og ett med Faderen, i Kristus. Det er ikke religiøse organisasjoner som binder kristne sammen, men den Hellige Ånd. Institusjonalisert religion er ikke av Gud.
En kristen er en som er frelst av Guds nåde ved syndenes forlatelse ved troen på Jesu Kristi evangelium - at Kristus tok vår plass på Golgatas kors. Det er ikke kirkesamfunn, religiøse organisasjoner eller institusjonalisert kristendom som binder kristne sammen. Det er Den Hellige Ånd som binder kristne sammen i Guds kjærlighet. Alle sanne, gjenfødte kristne har fått Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant på at de hører Herren til (Ef 1:13) og er Guds barn (Joh 1:12). Kristne har vært ett i Kristus (Joh 17:20-23) siden pinsedagen (Apg 2:1-39), uavhengig av tilhørighet eller medlemskap i en forsamling eller trossamfunn.
Kristus tok vår plass på korset, ble korsfestet for våre synder, og stod opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse, for at vi, ved troen på Guds frelsesverk i Kristus Jesus på Golgatas kors, kan lære å kjenne frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og stå rettferdige, i Kristus, for Guds og Lammets trone på Herrens dag, og arve evig liv. Golgatas kors er hjertet i evangeliet om Jesus Kristus og den nye pakt, slik paktens ark og nådestolen var hjertet i den gamle pakt. Ordet om korset gjør at blodet i Kristi legeme, den kristne forsamling, sirkulerer og holder lemmene i live. Ordet om korset er den fred og det bånd som binder alle gjenløste kristne sammen i Kristus, i sannhet og kjærlighet.
La oss ennå tro at det er håp og la oss be om at kristenledere og ekumenikerne vil henvende seg til Gud i bønn og sette sin lit til ham, i stedet for å henvende seg til organisasjoner eller mennesker og sette sin lit til religiøse fusjoner av alle slag, ledet av den store skjøgen (Åp 19:2) som vil parre seg med islam og buddhisme og alle hedenske religioner, men takke Herren for at vi er ett i den Hellige Ånd i det vi gir akt på apostelen Paulus’ formaning i brevet til de hellige i Efesus, som tror på Jesus Kristus:
Jeg formaner dere altså, jeg, den fangne i Herren, at dere vandrer så som verdig er for det kall som dere er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere legger vinn på å bevare Åndens enhet i den fred som binder sammen. Ett legeme og én Ånd, likesom dere óg er kalt med ett håp i deres kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.
La oss be om at kristenledere slutter å spille Gud, vender om, tar et oppgjør med sin synd, lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og får del i Guds frelsesverk i Kristus Jesus på Golgatas kors, søker Herrens vilje og lar Herren være Gud!
I Herrens tjeneste for Golgatas skyld,
Odd S. Beverfjord
http://eq5.net/bfjord/alleg/
- - -
Denne søndagens andakt, som var en kommentar til Jon Steinar Kjøllesdals debattinnlegg i Dagen, ble først sendt som epost til Ungdom i oppdrag (Grimerud Gård) og gjenpart til Kjøllesdal. Her gjengis Kjøllesdals svar.
Tusen takk for tilbakemeldingen.
Jeg er enig i det du skriver.
[Personlig kommentar utelatt], men, ja, vi ER ett i Kristus. Det er vel punktet "legg vinn på å bevare Åndens enhet" som er mitt anliggende i artikkelen.
Som Jonatan sa til sin våpensvein, "ingenting hindrer Gud i å frelse om vi er få eller mange." Gud er ikke avhengig av oss på den måten. "Kritisk masse" er vel mer en sosiologisk observasjon om at man opp gjennom historien ikke har måtte være mange for å skape forandring. Jfr Haugevekkelsen. Altså, vi trenger ikke tenke at først må vi utgjøre en majoritet, så kan evangeliet få gjennomslag. Tvert imot viser historien og Bibelen at det ikke skal mange til, når Gud er på ferde. Vi ser også Gud handle suverent 'mens vi sover". Samtidig får vi lov å være Hans medarbeidere i innhøstingen.
Jeg tror heller ikke på enheten i form av organisasjoner.
[Personlig kommentar utelatt]. La oss leve verdig kallet, vandre som disipler, og bære over med hverandre, tilgi hverandre, underordne oss hverandre og fortsette å rettlede hverandre, slik du gjør.
Mvh
Din bror i Kristus
Jon Steinar Kjøllesdal