NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 30. mars 2017

Rettigheter for ikke-muslimer i en islamsk stat - Del 2 av 3

Frafall i islam 

Sekulære lover

Ekteskap og barn

Dødsstraff

Dhimmiens vitnesbyrd

Sivilrettslig lov

Politiske rettigheter og plikter

Forretningsverdenen


Frafall i islam


Med frafall (apostasi) menes avvisning av den islamske religion enten ved handling eller munnens ord. ”Frafallets handling gjør således slutt på vedkommendes tilslutning til islam.” Når en avviser de grunnleggende trosbekjennelser i islam, da forkaster han troen. Dette er en frafallshandling og en slik handling er en alvorlig synd i islam. Koranen antyder:

Hvordan skal Allah lede dem som forkaster troen etter at de har bekjent den og vitnet at apostelen talte sannhet og har sett klare bevis? Allah leder ikke urettferdige mennesker og deres lønn er at Allahs og hans englers og hele menneskehetens forbannelse er over dem. Under denne forbannelse skal de forbli. Heller ikke vil deres straff bli gjort lettere og deres lodd vil ikke bli utsatt, unntatt for dem som angrer og gjør bot, for Allah er alltid tilgivende og ytterst barmhjertig (Sura 3:86-89)

Offisielt krever islamsk lovgivning at muslimer ikke tvinger dhimmier til å gå over til islam. Den fastholder at det er en hver muslims plikt å tilkjennegi islams dyder for at de som ikke er muslimer vil konvertere frivillig etter å ha oppdaget dens storhet og sannhet. Straks en person er blitt muslim kan han ikke tilbakekalle det. Hvis han gjør det, så vil han først bli gitt en advarsel, deretter vil han få tre dager til å tenke seg om og angre. Hvis han fastholder sitt frafall, vil det bli krevet av hans kone at hun skiller seg fra ham, hans eiendom vil bli konfiskert, og hans barn vil bli tatt fra ham. Han har ikke tillatelse til å gifte seg på nytt. I stedet bør han bli stilt for retten og dømt til døden. Dersom han angrer kan han gå tilbake til sin kone og barn, eller gifte seg på nytt. Ifølge hanifitene har ikke en frafallen kvinne tillatelse til å gifte seg. Hun må tilbringe tiden i meditasjon for å vende tilbake til islam. Dersom hun ikke angrer vil hun ikke bli dømt til døden, men skal bli forfulgt, slått og fengslet inntil hun dør. Andre sharia-skoler krever hennes død [ved henrettelse, –overs.anm.]. Ovenstående avstraffelse er foreskrevet i en Hadith gjengitt av Bukhari: ”Det er meddelt av ’Abbas ... at Allahs budbringer ... sa, Hvem som helst som gjør om sin religion [går over fra islam til en annen tro] – drep ham.”

I sin bok, “Shari’ah: Den islamske lov” anmerker Doi, ”Dødsstraff for frafall er det samstemt enighet om blant alle de fire skolene i islamsk rettslære.”

En ikke-muslim som ønsker å bli muslim oppmuntres til det, og hver og en, selv en far eller en mor, som forsøker å stoppe ham, kan bli straffet. Men hvem som helst som gjør forsøk på å omvende en muslim til en annen tro må være forberedt på straff.

Sekulære lover

Dhimmier og muslimer er underlagt de samme sekulære lover. De skal behandles på samme måte angående saker som ære, tyveri, utroskap, mord, og hærverk på eiendom. De må straffes i samsvar med islamsk lov uten hensyn til deres religiøse tilhørighet. Dhimmier så vel som muslimer er underlagt islamske lover i saker som gjelder verdslig forretningsvirksomhet, finansielle transaksjoner som salg, utleie, firmaer, opprettelse av foretak, gårdsbruk, forsikring, panterett, og kontrakter. For eksempel straffes tyveri ved at tyven får hendene hugget av enten han er muslim eller kristen. Men når det gjelder privilegier nyter ikke dhimmien den samme behandling. For eksempel vil ikke dhimmier få våpenlisens.

Ekteskap og barn

En muslimsk mann kan gifte seg med en kvinne som er dhimmi, men en mann som er dhimmi kan ikke gifte seg med en muslimsk kvinne. Hvis en kvinne går over til islam og ønsker å gifte seg, har ikke hennes ikke-muslimske far noen myndighet til å gi henne til hennes muslimske brudgom. Hun må bli gitt til brudgommen av en muslimsk formynder.

Hvis en av foreldrene er muslim, må barna bli oppfostret som muslimer. Hvis faren er dhimmi og hans kone konverterer til islam, må hun få skilsmisse. Deretter vil hun få omsorgsretten til sitt/sine barn. Noen fundamentalistiske skoler antyder at en muslimsk ektemann har rett til å sperre inne sin dhimmi-hustru i hennes hjem og hindre henne fra å gå til gudstjeneste i sin kirke eller bedehus.

[Det er ikke alltid så greit å gifte seg med en muslim hvis man er dhimmi. Det er en del hindringer som må overvinnes før norske kvinner og menn kan begynne å få vakre barn med muslimske menn og kvinner for å få slutt på rasismen. Det går heller ikke så bra om man er kvinne og muslim og vil gifte seg med en norsk dhimmi. Hadi Tadij var en av de muslimske kvinnene som forsøkte seg. Hun er nå skilt fra sin dhimmi-ektemann. –overs. anm.]

Dødsstraff

Hanifitene mener at både dhimmier og muslimer må lide samme straff for like forbrytelser. Dersom en muslim dreper en dhimmi med vilje, så må han bli drept som gjengjeld. Det samme prinsipp gjelder en kristen som dreper en muslim. Men andre lovskoler har en annen tolkning av islamsk lov. Shafi’itene hevder at en muslim som snikmyrder en dhimmi skal ikke drepes, fordi det ikke er rimelig å sidestille en muslim med en polyteist (mushrik). I et slikt tilfelle må blodprisen bli betalt. Straffeutmålingen beror på lovskolen hvert særskilt islamsk land har opptatt, hvor den kriminelle handlingen er blitt begått. Dette illustrerer den innbyrdes ulike tolkningen av den islamske loven basert på Hadith.

Hver skole forsøker å dokumentere dens rettslige syn ved å henvise til Hadith eller til en begivenhet som er erfart av profeten eller de ’rette veiledede” kalifene.

Dhimmiens vitnesbyrd

Dhimmier kan ikke vitne mot muslimer. Dhimmier kan bare vitne mot andre dhimmier og musta’miner.

[Hvorvidt dhimmier kan vitne mot hverandre er omstridt. I følge ”Behind The Veil” Kap 4 sier Bukhari: ”Polyteister skal ikke bes om å vitne eller om noe som helst annet. Vitnemål fra folk fra andre religioner er ikke tillatt fordi Koranen sier: ”Vi satte fiendskap mellom dem”, og fordi profeten Muhammed sa: ”Stol ikke på Bokens folk”. En kristen kan altså ikke vitne mot en annen kristen i henhold til Bukhari, den kanskje mest anerkjente av alle muslimske skriftlærde gjennom tidene. –overs. anm.]

Dhimmiers ed er ikke regnet som gyldig i en islamsk rett. Ifølge shari’aen er en dhimmi ikke en gang kvalifisert til å kunne tas i ed. Muraghi sier det rett frem: ”Vitnesbyrdet fra en dhimmi aksepteres ikke fordi Allah – må hans navn være opphøyet – har sagt: ’Allah vil ikke tillate den vantro (kafir) å være over de troende’.” En dhimmi, som er ansett som vantro, kan ikke vitne mot noen muslim av hensyn til hans moralske troverdighet. Dersom en dhimmi har rettet en falsk anklage mot en annen dhimmi og blitt straffet en gang, har han mistet sin troverdighet og redelighet og hans vitnesbyrd er ikke lenger akseptabelt. En alvorlig konsekvens av dette er dersom en muslim har begått en alvorlig straffbar handling mot en annen muslim, bevitnet av kun én dhimmi, vil domstolen ha vanskeligheter med å avgjøre saken da dhimmiers vitnesbyrd ikke aksepteres. Men dersom den selvsamme dhimmi konverter til islam, vil hans vitensbyrd aksepteres mot en dhimmi så vel som mot en muslim, fordi, ifølge shari’a, ”ved å gå over til islam har han oppnådd en ny troverdighet som vil gjøre ham i stand til å vitne...” Alt han har å gjøre er å uttale den islamske trosbekjennelsen foran vitner. Det vil heve ham fra å være en utstøtt til å bli en respektert muslim som nyter alle privileger som en from muslim har.

Sivilrettslig lov

I personlige anliggender som angår ekteskap, skilsmisse og arv, har dhimmier tillatelse til å appellere til deres egne religiøse domstoler. Hvert kristent trossamfunn har rett og myndighet til å avgjøre utfallet av hver enkelt sak. Dhimmier står fritt til å praktisere sine egne sosiale og religiøse ritualer hjemme og i kirken uten statens innblanding, endog i slike saker som drikking av vin, svineavl, og spise gris, så lenge de ikke selger det til muslimer. Dhimmier er i alminnelighet nektet retten til å appellere til en islamsk domstol i familieanliggender, giftemål, skilsmisse og arv. Dog, dersom en muslimsk domstol går med på å ta en slik sak, må retten anvende muslimsk lov.

Politiske rettigheter og plikter

Den islamske stat er en ideologisk stat, derfor må statsoverhodet uten unntak være en muslim, ettersom han er bundet av shari’a til å forvalte og administrere staten i samsvar med Koranen og Sunna. Oppgavene til hans rådgivende forsamling er å bistå ham med å implementere de islamske prinsipper og holde fast på dem. Den som ikke slutter seg til islamsk ideologi kan ikke være statsleder eller medlem av rådet.

Mawdudi, som vel vitende om det moderne samfunns krav, forekommer å vare mer tolerant mot dhimmier. Han sier:

Hva angår parlamentet eller en lovgivende forsamling av den moderne typen, som er betraktelig forskjellig fra den rådgivende forsamling i tradisjonell forstand, kan denne normen tøyes og tillate ikke-muslimer å være medlemmer, forutsatt at det er blitt helt sikret i konstitusjonen at ingen lover som er uforenlig med Koranen og Sunna skal bli gjeldende, at Koranen og Sunna skal være hovedkilden for offentlig lov og rett, og at statsoverhodet nødvendigvis må være en muslim.”

Under disse forhold vil innflytelesessfæren fra ikke-muslimske minoriteter begrense seg til saker relatert til landets generelle problemer eller til minoritetenes interesser. Deres deltagelse skulle ikke skade islams fundamentale krav. Mawdudi tilføyer:

Det er mulig å forme en separat representativ forsamling for alle ikke-muslimske grupper innenfor et sentralt organs [retts]kapasitet. Medlemskap og stemmerett til en slik forsamling vil begrense seg til ikke-muslimer og de vil bli gitt full frihet innenfor dets rammeverk.”

Disse standpunkter mottar ikke anerkjennelse fra de fleste andre shari’a-skoler som fastholder at det ikke er tillatt for ikke-muslimer å inneha noen stilling som kan gi dem noen autoritet over en muslim. En overordnet posisjon krever at islamsk ideologi blir gjennomført. Det antas at en ikke-muslim (uten hensyn til hans evne, oppriktighet og troskap til sitt land) hverken kan eller vil arbeide trofast for å oppnå islams ideologiske og politiske mål.

Forretningsverdenen

Den politiske arena og de offisielle offentlige sektorer er ikke de eneste områder hvor ikke-muslimer ikke har tillatelse til å inneha en stilling med myndighet. En muslimsk ansatt som arbeider i et selskap spør i et brev ”om det er mulig for en muslimsk eier (av et selskap) å overdra myndighet til en kristen over andre muslimer? (Al-Muslims Weekly; Vol. 8; No. 418; fredag 5. feb. 1993)

Som svar på dette spørsmålet utferdiget tre fremtredende muslimske lærde sine juridiske synspunkter:
Sheik Manna` K. Al-Qubtan, professor i høyere studier ved den islamske lovskole i Riyadh antyder at:
Egentlig er ikke-muslimers befaling over muslimer ikke akseptabelt, fordi Allah den allmektige har sagt: ’Allah vil aldri gi de vantro adgang til å ha myndighet over de troende (muslimene).’ (Sura 4:141). For Allah – ære være ham – har opphøyet muslimer til den høyeste rang (over alle mennesker) og forutbestemt dem makten i kraft av tekstene i Koranen i hvilken Allah den allmektige har sagt: ’Makt og styrke tilhører Allah og hans sendebud (Muhammed), og de troende (muslimene)’ (Sura 63:8).
Således er en ikke-muslims myndighet over en muslim uforenlig med disse to vers, ettersom muslimen må underordne seg og lyde hvem som enn har myndighet over ham. Muslimen blir derfor underordnet ikke-muslimen, og dette skulle ikke være tilfellet for en muslim.

Dr. Salih Al-Sadlan, professor i shari’a ved den islamske lovskolen i Riyadh, siterer samme versene og forsikrer at det er utillatelig for en vantro (i dette tilfellet en kristen) å ha myndighet over muslimer enten det er i privat eller offentlig sektor. En slik handling:
medfører at muslimen blir ydmyket og den vantro (den kristne) blir opphøyet. Denne vantro kan utnytte sin stilling for å ydmyke og fornærme muslimen som arbeider under hans oppsyn. Det er tilrådelig for eieren av selskapet å frykte Allah den allmektige og bemyndige kun muslimer over muslimer. Dessuten, de pålegg som utferdiges av den styrende, forutsetter at en vantro ikke bør ha oppsyn når der er en muslim tilgjengelig som kan påta seg myndigheten. Vårt råd til selskapets eier er at han fjerner denne vantro og erstatter ham med en muslim.”

I sitt svar anmerker dr. Dr. Fahd Al-`Usaymi, professor i islamske studier ved lærerhøyskolen i Riyadh, at den muslimske eieren av selskapet burde søke etter en muslimsk arbeidstager, som er bedre enn den kristne (direktøren), eller som er jevngod med ham eller endog mindre kvalifisert men som har muligheten til å læres opp og tilegne seg de samme ferdigheter som den kristne har. Det er ikke tillatelig for en kristen å ha overoppsyn med muslimer i kraft av det allmenne bevis, som angir muslimens overlegenhet over andre. Deretter siterer han Koranen 63:8, og han siterer også vers 22 i kapitel 58:
Du vil ikke finne at folk som tror på Allah og dommens dag, har noe til overs for dem som setter seg opp mot Allah og hans sendebud, om det så var deres fedre, deres sønner, deres brødre eller deres klan.

Usaymi hevder at dersom muslimer står under en kristens myndighet, kan muslimer bli tvunget til å smigre ham og ydmyke seg selv overfor denne vantro infidel [den kristne] i håp om å oppnå noe av det han har. Dette strider imot de bekreftede vitnesbyrd. Deretter henspiller han på historien om Umar Ibn Al-Khattab, den andre kalif, som var misfornøyd med at en av hans guvernører oppnevnte en zommi som finansminister og bemerket: ”Er kvinnenes livmor blitt steril siden de fødte bare denne mann?” ’Usaymi tilføyer:
Muslimer skulle frykte Allah i sine muslimske brødre og trene dem opp. . .for ærlighet og gudfryktighet er i utgangspunktet å finne hos muslimene, i motsetning til den vantro [den kristne] som i utgangspunktet er uærlig og frykter ikke Allah.

Betyr dette at en kristen som eier en forretning ikke kan ansette en muslim til å arbeide for ham? Enda verre, betyr det at en dhimmi, uten hensyn til hans kvalifikasjoner, ikke kan bli utnevnt til den rette stilling hvor han vil kunne tjene sitt land til dets beste? Dette spørsmålet krever et svar.

[En dhimmi ikke kan bli ansatt i en ledende stilling hvor muslimer er hans underordnede, hverken i den statlige eller private sektor. Grunnen er at muslimer ikke kan underordne seg ”vantro” eller motta ordre fra overordnede som ikke bekjenner seg til islam. Muslimenes gud, ”Allah” forbyr det. Imidlertid har muslimer tillatelse til å bryte sharia-loven ved å lyve for vantro i den hensikt å beseire dem. For eksempel er muslimer ansatt i UDI med sekulære overordnede. Dette er for å gjøre det lettere for muslimer å komme inn i landet og samtidig avvise kristne flyktninger og ex-muslimer som har konvertert til kristendom og søker asyl i Norge. Slik er muslimer som er ansatt i UDI med på å utbre islam ved sitt narrespill og bedrageri. De muslimske saksbehandlerne i UDI er ansatt av sosialister som har en antagonistisk holdning til kristne og ønsker landet avkristnet og islamisert i samsvar med globalistenes agenda. –overs. anm.]

[Det finnes flere former for muslimsk løgnaktighet (prinsipper vi finner også hos den politisk korrekte makteliten, venstrefascister, islamofile journalister, globalister, m.fl.): Taqiyya - Å si noe som ikke er sant slik det er relatert til den muslimske identitet, når form å let er å utbre islam eller beskytte seg mot finden (ikke-muslimer). Kitman - Lyve ved unnlatelse og forvregning. Et eksempel kan være når muslimske apologeter siterer bare en del av vers 5:32 (at hvis noen dreper "det skal være som om han hadde drept hele menneskeheten") mens de unnlater å nevne at resten av verset (og neste) som tillater mord i udefinerte tilfeller av "korrupsjon" og "ugagn". Tawriya - Forsettlig skape et falskt inntrykk. Muruna - Å bryte sharialoven å lure Vesten i den hensikt å utbre islam. Anvendes av muslimer som er politikere i sekulaere politiske partier (i Norge er muslimer medlemmer av SV, AP, Venstre). Ref. http://www.thereligionofpeace.com/pages/quran/taqiyya.aspx ]
.