Sekulære lover
Ekteskap og barn
Dødsstraff
Dhimmiens vitnesbyrd
Sivilrettslig lov
Politiske rettigheter og plikter
Forretningsverdenen
Frafall i islam
Med
frafall (apostasi) menes avvisning av den islamske religion enten ved
handling eller munnens ord. ”Frafallets
handling gjør således slutt på vedkommendes tilslutning til
islam.” Når en avviser de
grunnleggende trosbekjennelser i islam, da forkaster han troen. Dette
er en frafallshandling og en slik handling er en alvorlig synd i
islam. Koranen antyder:
Hvordan
skal Allah lede dem som forkaster troen etter at de har bekjent den
og vitnet at apostelen talte sannhet og har sett klare bevis? Allah
leder ikke urettferdige mennesker og deres lønn er at Allahs og hans
englers og hele menneskehetens forbannelse er over dem. Under denne
forbannelse skal de forbli. Heller ikke vil deres straff bli gjort
lettere og deres lodd vil ikke bli utsatt, unntatt for dem som angrer
og gjør bot, for Allah er alltid tilgivende og ytterst barmhjertig
(Sura 3:86-89)
Offisielt
krever islamsk lovgivning at muslimer ikke tvinger dhimmier til å gå
over til islam. Den fastholder at det er en hver muslims plikt å
tilkjennegi islams dyder for at de som ikke er muslimer vil
konvertere frivillig etter å ha oppdaget dens storhet og sannhet.
Straks en person er blitt muslim kan han ikke tilbakekalle det. Hvis
han gjør det, så vil han først bli gitt en advarsel, deretter vil
han få tre dager til å tenke seg om og angre. Hvis han fastholder
sitt frafall, vil det bli krevet av hans kone at hun skiller seg fra
ham, hans eiendom vil bli konfiskert, og hans barn vil bli tatt fra
ham. Han har ikke tillatelse til å gifte seg på nytt. I stedet bør
han bli stilt for retten og dømt til døden. Dersom han angrer kan
han gå tilbake til sin kone og barn, eller gifte seg på nytt.
Ifølge hanifitene har ikke en frafallen kvinne tillatelse til å
gifte seg. Hun må tilbringe tiden i meditasjon for å vende tilbake
til islam. Dersom hun ikke angrer vil hun ikke bli dømt til døden,
men skal bli forfulgt, slått og fengslet inntil hun dør. Andre
sharia-skoler krever hennes død [ved henrettelse, –overs.anm.].
Ovenstående avstraffelse er foreskrevet i en Hadith gjengitt av
Bukhari: ”Det er meddelt av ’Abbas
... at Allahs budbringer ... sa, Hvem som helst som gjør om sin
religion [går over fra islam til en
annen tro] – drep ham.”
I
sin bok, “Shari’ah: Den islamske lov” anmerker Doi, ”Dødsstraff
for frafall er det samstemt enighet om blant alle de fire skolene i
islamsk rettslære.”
En
ikke-muslim som ønsker å bli muslim oppmuntres til det, og hver og
en, selv en far eller en mor, som forsøker å stoppe ham, kan bli
straffet. Men hvem som helst som gjør forsøk på å omvende en
muslim til en annen tro må være forberedt på straff.
Sekulære lover
Dhimmier
og muslimer er underlagt de samme sekulære lover. De skal behandles
på samme måte angående saker som ære, tyveri, utroskap, mord, og
hærverk på eiendom. De må straffes i samsvar med islamsk lov uten
hensyn til deres religiøse tilhørighet. Dhimmier så vel som
muslimer er underlagt islamske lover i saker som gjelder verdslig
forretningsvirksomhet, finansielle transaksjoner som salg, utleie,
firmaer, opprettelse av foretak, gårdsbruk, forsikring, panterett,
og kontrakter. For eksempel straffes tyveri ved at tyven får hendene
hugget av enten han er muslim eller kristen. Men når det gjelder
privilegier nyter ikke dhimmien den samme behandling. For eksempel
vil ikke dhimmier få våpenlisens.
Ekteskap og barn
En muslimsk mann kan gifte seg med en kvinne som er dhimmi, men en mann som er dhimmi kan ikke gifte seg med en muslimsk kvinne. Hvis en kvinne går over til islam og ønsker å gifte seg, har ikke hennes ikke-muslimske far noen myndighet til å gi henne til hennes muslimske brudgom. Hun må bli gitt til brudgommen av en muslimsk formynder.
Hvis en av foreldrene er muslim, må barna bli oppfostret som muslimer. Hvis faren er dhimmi og hans kone konverterer til islam, må hun få skilsmisse. Deretter vil hun få omsorgsretten til sitt/sine barn. Noen fundamentalistiske skoler antyder at en muslimsk ektemann har rett til å sperre inne sin dhimmi-hustru i hennes hjem og hindre henne fra å gå til gudstjeneste i sin kirke eller bedehus.
[Det er ikke alltid så greit å gifte seg med en muslim hvis man er dhimmi. Det er en del hindringer som må overvinnes før norske kvinner og menn kan begynne å få vakre barn med muslimske menn og kvinner for å få slutt på rasismen. Det går heller ikke så bra om man er kvinne og muslim og vil gifte seg med en norsk dhimmi. Hadi Tadij var en av de muslimske kvinnene som forsøkte seg. Hun er nå skilt fra sin dhimmi-ektemann. –overs. anm.]
Dødsstraff
Hanifitene
mener at både dhimmier og muslimer må lide samme straff for like
forbrytelser. Dersom en muslim dreper en dhimmi med vilje, så må
han bli drept som gjengjeld. Det samme prinsipp gjelder en kristen
som dreper en muslim. Men andre lovskoler har en annen tolkning av
islamsk lov. Shafi’itene hevder at en muslim som snikmyrder en
dhimmi skal ikke drepes, fordi det ikke er rimelig å sidestille en
muslim med en polyteist (mushrik). I et slikt tilfelle må blodprisen
bli betalt. Straffeutmålingen beror på lovskolen hvert særskilt
islamsk land har opptatt, hvor den kriminelle handlingen er blitt
begått. Dette illustrerer den innbyrdes ulike tolkningen av den
islamske loven basert på Hadith.
Hver
skole forsøker å dokumentere dens rettslige syn ved å henvise til
Hadith eller til en begivenhet som er erfart av profeten eller de
’rette veiledede” kalifene.
Dhimmiens vitnesbyrd
Dhimmier
kan ikke vitne mot muslimer. Dhimmier kan bare vitne mot andre
dhimmier og musta’miner.
[Hvorvidt
dhimmier kan vitne mot hverandre er omstridt. I følge ”Behind The
Veil” Kap 4 sier Bukhari: ”Polyteister skal ikke bes om å vitne
eller om noe som helst annet. Vitnemål fra folk fra andre religioner
er ikke tillatt fordi Koranen sier: ”Vi satte fiendskap mellom
dem”, og fordi profeten Muhammed sa: ”Stol ikke på Bokens folk”.
En kristen kan altså ikke vitne mot en annen kristen i henhold til
Bukhari, den kanskje mest anerkjente av alle muslimske skriftlærde
gjennom tidene. –overs.
anm.]
Dhimmiers
ed er ikke regnet som gyldig i en islamsk rett. Ifølge shari’aen
er en dhimmi ikke en gang kvalifisert til å kunne tas i ed. Muraghi
sier det rett frem: ”Vitnesbyrdet fra en dhimmi aksepteres ikke
fordi Allah – må hans navn være opphøyet – har sagt: ’Allah
vil ikke tillate den vantro (kafir) å være over de troende’.”
En dhimmi, som er ansett som vantro, kan ikke vitne mot noen muslim
av hensyn til hans moralske troverdighet. Dersom en dhimmi har
rettet en falsk anklage mot en annen dhimmi og blitt straffet en
gang, har han mistet sin troverdighet og redelighet og hans
vitnesbyrd er ikke lenger akseptabelt. En alvorlig konsekvens av
dette er dersom en muslim har begått en alvorlig straffbar handling
mot en annen muslim, bevitnet av kun én dhimmi, vil domstolen ha
vanskeligheter med å avgjøre saken da dhimmiers vitnesbyrd ikke
aksepteres. Men dersom den selvsamme dhimmi konverter til islam, vil
hans vitensbyrd aksepteres mot en dhimmi så vel som mot en muslim,
fordi, ifølge shari’a, ”ved å gå
over til islam har han oppnådd en ny troverdighet som vil gjøre ham
i stand til å vitne...” Alt han har
å gjøre er å uttale den islamske trosbekjennelsen foran vitner.
Det vil heve ham fra å være en utstøtt til å bli en respektert
muslim som nyter alle privileger som en from muslim har.
Sivilrettslig lov
I
personlige anliggender som angår ekteskap, skilsmisse og arv, har
dhimmier tillatelse til å appellere til deres egne religiøse
domstoler. Hvert kristent trossamfunn har rett og myndighet til å
avgjøre utfallet av hver enkelt sak. Dhimmier står fritt til å
praktisere sine egne sosiale og religiøse ritualer hjemme og i
kirken uten statens innblanding, endog i slike saker som drikking av
vin, svineavl, og spise gris, så lenge de ikke selger det til
muslimer. Dhimmier er i alminnelighet nektet retten til å appellere
til en islamsk domstol i familieanliggender, giftemål, skilsmisse og
arv. Dog, dersom en muslimsk domstol går med på å ta en slik sak,
må retten anvende muslimsk lov.
Politiske rettigheter og plikter
Den
islamske stat er en ideologisk stat, derfor må statsoverhodet uten
unntak være en muslim, ettersom han er bundet av shari’a til å
forvalte og administrere staten i samsvar med Koranen og Sunna.
Oppgavene til hans rådgivende forsamling er å bistå ham med å
implementere de islamske prinsipper og holde fast på dem. Den som
ikke slutter seg til islamsk ideologi kan ikke være statsleder eller
medlem av rådet.
Mawdudi,
som vel vitende om det moderne samfunns krav, forekommer å vare mer
tolerant mot dhimmier. Han sier:
“Hva angår parlamentet eller en lovgivende
forsamling av den moderne typen, som er betraktelig forskjellig fra
den rådgivende forsamling i tradisjonell forstand, kan denne normen
tøyes og tillate ikke-muslimer å være medlemmer, forutsatt at det
er blitt helt sikret i konstitusjonen at ingen lover som er uforenlig
med Koranen og Sunna skal bli gjeldende, at Koranen og Sunna skal
være hovedkilden for offentlig lov og rett, og at statsoverhodet
nødvendigvis må være en muslim.”
Under
disse forhold vil innflytelesessfæren fra ikke-muslimske minoriteter
begrense seg til saker relatert til landets generelle problemer eller
til minoritetenes interesser. Deres deltagelse skulle ikke skade
islams fundamentale krav. Mawdudi tilføyer:
“Det er mulig å forme en separat
representativ forsamling for alle ikke-muslimske grupper innenfor et
sentralt organs [retts]kapasitet. Medlemskap og stemmerett til en
slik forsamling vil begrense seg til ikke-muslimer og de vil bli gitt
full frihet innenfor dets rammeverk.”
Disse
standpunkter mottar ikke anerkjennelse fra de fleste andre
shari’a-skoler som fastholder at det ikke er tillatt for
ikke-muslimer å inneha noen stilling som kan gi dem noen autoritet
over en muslim. En overordnet posisjon krever at islamsk ideologi
blir gjennomført. Det antas at en ikke-muslim (uten hensyn til hans
evne, oppriktighet og troskap til sitt land) hverken kan eller vil
arbeide trofast for å oppnå islams ideologiske og politiske mål.
Forretningsverdenen
Den
politiske arena og de offisielle offentlige sektorer er ikke de
eneste områder hvor ikke-muslimer ikke har tillatelse til å inneha
en stilling med myndighet. En muslimsk ansatt som arbeider i et
selskap spør i et brev ”om det er
mulig for en muslimsk eier (av et selskap) å overdra myndighet til
en kristen over andre muslimer? (Al-Muslims
Weekly; Vol. 8; No. 418; fredag 5. feb. 1993)
Som
svar på dette spørsmålet utferdiget tre fremtredende muslimske
lærde sine juridiske synspunkter:
Sheik Manna` K. Al-Qubtan, professor i høyere
studier ved den islamske lovskole i Riyadh antyder at:
Egentlig er ikke-muslimers befaling over
muslimer ikke akseptabelt, fordi Allah den allmektige har sagt:
’Allah vil aldri gi de vantro adgang til å ha myndighet over de
troende (muslimene).’ (Sura 4:141). For Allah – ære være ham –
har opphøyet muslimer til den høyeste rang (over alle mennesker) og
forutbestemt dem makten i kraft av tekstene i Koranen i hvilken Allah
den allmektige har sagt: ’Makt og styrke tilhører Allah og hans
sendebud (Muhammed), og de troende (muslimene)’ (Sura 63:8).
Således er en ikke-muslims myndighet over en
muslim uforenlig med disse to vers, ettersom muslimen må underordne
seg og lyde hvem som enn har myndighet over ham. Muslimen blir derfor
underordnet ikke-muslimen, og dette skulle ikke være tilfellet for
en muslim.
Dr.
Salih Al-Sadlan, professor i shari’a ved den islamske lovskolen i
Riyadh, siterer samme versene og forsikrer at det er utillatelig for
en vantro (i dette tilfellet en kristen) å ha myndighet over
muslimer enten det er i privat eller offentlig sektor. En slik
handling:
“medfører at muslimen blir ydmyket og den
vantro (den kristne) blir opphøyet. Denne vantro kan utnytte sin
stilling for å ydmyke og fornærme muslimen som arbeider under hans
oppsyn. Det er tilrådelig for eieren av selskapet å frykte Allah
den allmektige og bemyndige kun muslimer over muslimer. Dessuten, de
pålegg som utferdiges av den styrende, forutsetter at en vantro ikke
bør ha oppsyn når der er en muslim tilgjengelig som kan påta seg
myndigheten. Vårt råd til selskapets eier er at han fjerner denne
vantro og erstatter ham med en muslim.”
I
sitt svar anmerker dr. Dr. Fahd Al-`Usaymi, professor i islamske
studier ved lærerhøyskolen i Riyadh, at den muslimske eieren av
selskapet burde søke etter en muslimsk arbeidstager, som er bedre
enn den kristne (direktøren), eller som er jevngod med ham eller
endog mindre kvalifisert men som har muligheten til å læres opp og
tilegne seg de samme ferdigheter som den kristne har. Det er ikke
tillatelig for en kristen å ha overoppsyn med muslimer i kraft av
det allmenne bevis, som angir muslimens overlegenhet over andre.
Deretter siterer han Koranen 63:8, og han siterer også vers 22 i
kapitel 58:
Du vil ikke finne at folk som tror på Allah
og dommens dag, har noe til overs for dem som setter seg opp mot
Allah og hans sendebud, om det så var deres fedre, deres sønner,
deres brødre eller deres klan.
‘Usaymi
hevder at dersom muslimer står under en kristens myndighet, kan
muslimer bli tvunget til å smigre ham og ydmyke seg selv overfor
denne vantro infidel [den kristne] i håp om å oppnå noe av det han
har. Dette strider imot de bekreftede vitnesbyrd. Deretter henspiller
han på historien om Umar Ibn Al-Khattab, den andre kalif, som var
misfornøyd med at en av hans guvernører oppnevnte en zommi som
finansminister og bemerket: ”Er
kvinnenes livmor blitt steril siden de fødte bare denne mann?”
’Usaymi tilføyer:
Muslimer skulle frykte Allah i sine muslimske
brødre og trene dem opp. . .for ærlighet og gudfryktighet er i
utgangspunktet å finne hos muslimene, i motsetning til den vantro
[den kristne] som i utgangspunktet er uærlig og frykter ikke Allah.
Betyr
dette at en kristen som eier en forretning ikke kan ansette en muslim
til å arbeide for ham? Enda verre, betyr det at en dhimmi, uten
hensyn til hans kvalifikasjoner, ikke kan bli utnevnt til den rette
stilling hvor han vil kunne tjene sitt land til dets beste? Dette
spørsmålet krever et svar.
[En
dhimmi ikke kan bli ansatt i en ledende stilling hvor muslimer er
hans underordnede, hverken i den statlige eller private sektor.
Grunnen er at muslimer ikke kan underordne seg ”vantro” eller
motta ordre fra overordnede som ikke bekjenner seg til islam.
Muslimenes gud, ”Allah” forbyr det. Imidlertid har muslimer
tillatelse til å bryte sharia-loven ved å lyve for vantro i den
hensikt å beseire dem. For eksempel er muslimer ansatt i UDI med
sekulære overordnede. Dette er for å gjøre
det lettere for muslimer å komme inn i landet og samtidig avvise
kristne flyktninger og ex-muslimer som har konvertert til kristendom
og søker
asyl i Norge. Slik er muslimer som er ansatt i UDI med på å utbre
islam ved sitt narrespill og bedrageri. De muslimske saksbehandlerne
i UDI er ansatt av sosialister som har en antagonistisk holdning til
kristne og ønsker landet avkristnet og islamisert i samsvar med
globalistenes agenda. –overs. anm.]
[Det
finnes flere former for muslimsk løgnaktighet (prinsipper vi finner
også hos den politisk korrekte makteliten, venstrefascister,
islamofile journalister, globalister, m.fl.): Taqiyya
- Å si noe som ikke er sant slik det er relatert til den muslimske
identitet, når form å let er å utbre islam eller beskytte seg mot
finden (ikke-muslimer). Kitman
- Lyve ved unnlatelse og forvregning. Et eksempel kan være når
muslimske apologeter siterer bare en del av vers 5:32 (at hvis noen
dreper "det skal være som om han hadde drept hele
menneskeheten") mens de unnlater å nevne at resten av verset
(og neste) som tillater mord i udefinerte tilfeller av "korrupsjon"
og "ugagn". Tawriya
- Forsettlig skape et falskt inntrykk. Muruna
- Å bryte sharialoven å lure Vesten i den hensikt å utbre islam.
Anvendes av muslimer som er politikere i sekulaere politiske partier
(i Norge er muslimer medlemmer av SV, AP, Venstre). Ref.
http://www.thereligionofpeace.com/pages/quran/taqiyya.aspx
]
.