Del
3
Ytringsfrihet
Muslimer og dhimmier
I. Det som er forbudt
II. Det som er tillatt
Konklusjon
Referanser
Ytringsfrihet
Mawdudi,
som er noe mildere enn de fleste muslimske lærde, legger frem et
revolusjonerende synspunkt idet han understreker at i en islamsk
stat:
“vil alle ikke-muslimer ha
samvittighetsfrihet, meningsfrihet, ytringsfrihet, og
frihet til å danne organisasjoner som muslimene selv nyter godt av,
underlagt de samme begrensninger som loven bestemmer for muslimer.”
De
fleste muslimske lovlærde aksepterer ikke Mawdudis synspunkter,
særlig ikke når det gjelder ytringsfrihet som kritikk av
regjeringen. Selv i et land som Pakistan, Mawdudis hjemland, er det
ikke tillatt å kritisere regjeringen eller statsoverhodet. Mange
politiske fanger er fengslet i Pakistan og i de fleste andre islamske
land. I historiens løp har ikke muslimer hatt frihet til å
kritisere islam uten å ha blitt straffeforfulgt og dømt til døden,
bortsett fra i sjeldne tilfeller. Det er langt mindre sannsynlig at
en dhimmi vil kunne gå fri om han kritiserer islam.
I
Mawdudis utsagn er betegnelsen “begrensninger” vagt definert.
Dersom det var klart definert ville man kunne se, i den endelige
analysen, at det setter en stopper for en hver kritikk av den
islamske tro og styresmaktene. Hva mer er, hvordan kan dhimmier
uttrykke de positive aspekter av sin religion så lenge de ikke har
tillatelse til å bruke media og gjøre dem kjent i radio og TV?
Kanskje Mawdudi mente med sine forslag å tillate slik frihet kun
blant dhimmiene selv. Ellers ville de være gjenstand for straff. Men
likevel har muslimer ifølge sharialoven tillatelse til å propagere
for sin tro blant alle religiøse sekter uten begrensning.
Muslimer og dhimmier
Forholdet
mellom muslimer og dhimmier er klassifiseres i to kategorier: Det som
er forbudt og det som er tillatt.
I. Det som er forbudt
Det er ikke tillatt for en muslim å:
- etterligne dhimmiene i klesdrakt og adferd;
- delta i dimmienes festivaler eller støtte dem på noen måte som kan gi dem makt over muslimer;
- leie ut sitt hus eller selge sin tomt for bygging av kirke, tempel, butikk som selger alkoholholdige drikkevarer, eller noe som kan være til fordel for dimmienes tro;
- arbeide for dhimmier i en noen som helst jobb som kan fremme deres tro, som for eksempel bygging av en kirke;
- donere penger eller på noen som helst måte bidra til kirker eller templer;
- bære noen beholder som inneholder vin, arbeide i vinproduksjon, eller transportere griser;
- tiltale dhimmier med noen som helst tittel, slik som, “min sjef”, “min herre”. [Det er ikke tillatt for muslimer å tiltale Norges konge som, ”kong Harald” eller ”Deres Majestet”. Islam forbyr muslimer å anerkjenne Norges konge som deres konge og statsoverhode. –overs. anm.]
II. Det som er tillatt
En muslim har tillatelse til å:
- assistere dhimmier økonomisk, forutsatt at pengene ikke blir brukt på en måte som bryter islamsk lov, som for eksempel kjøp av alkoholholdelige drikkevarer eller svinekjøtt;
- gi forkjøpsrett (prioritet ved kjøp av eiendom) til sine naboer som er dhimmier. Hanbitene slutter seg ikke til dette.
- spise mat som er tilberedt av Bokens folk.
- trøste dhimmiene under sykdom eller når en som står dem nær dør. Det er også tillatt for en muslim å følge en gravferd, men han må foran kisten, ikke bak den, og han må forlate gravstedet før den døde er begravet.
- gratulere dhimmiene ved bryllup, barnefødsel, hjemkomst etter en lang reise, eller når han har blitt frisk etter en sykdom. Muslimer er imidlertid advart mot å ytre noe ord som kan antyde anerkjennelse av dhimmienes tro, slik som: ”Må Allah opphøye deg”, ”Må Allah hedre deg”, eller ”Må Allah gi din religion seier”
Konklusjon
Dette
studiet viser at ikke-muslimer ikke er ansett som medborgere i en
islamsk stat, selv om de er født og oppvokst i landet og naturlig
hjemmehørende der. Å si noe annet er å skjule sannheten.
Rettferdighet og likhet krever at hver kristen pakistaner, melaneser,
tyrker, eller araber blir behandlet som en hvilken som helst annen
borger i sitt eget land. Han har rett til å nyte de samme privileger
som statsborgerskapet gir uten hensyn til religiøs tilhørighet. Å
hevde at islam er den sanne religion og anklage andre religioner for
utroskap er en sosial, religiøs og rettslig krenkelse mot Bokens
folk.
Kristne
tror at deres religion er den sanne religion om Gud og islam er det
ikke. Betyr det at Storbritannia, med ledelse av en dronning som er
overhode for den anglikanske kirke, skulle behandle muslimske
undersåtter som andreklasses borgere? Enn videre, hvorfor nyter
muslimer i Vesten all frihet som tildeles alle statsborgere i disse
landene, mens muslimske land ikke tillater innfødte kristne å nyte
den samme frihet? Muslimer i Vesten bygger moskéer, skoler,
utdannelsessentra og har tilgang til media uten noen restriksjoner.
De reklamerer offentlig for sine aktiviteter og har tillatelse til
fritt å dele ut islamsk materiale, mens innfødte kristne i et
hvilket som helst islamsk land ikke har tillatelse til å gjøre det
samme. Hvordan kan kristne i Vesten gå over til en hvilken som helst
religion de ønsker uten å bli forfulgt, mens en person [muslim] som
velger å konvertere til en annen religion i et islamsk land, blir
betraktet som en frafallen og må drepes dersom han fastholder sitt
frafall? Disse spørsmålene og andre kan man fundere over.
Referanser
- Abdullah, Najih Ibrahim Bin, The Ordinances of the People of the Covenant and the Minorities in an Islamic State, Balagh Magazine, Cairo, Egypt, Volume 944, May 29, 1988; Volume 945, June 5, 1988.
- Al Muslimun, Vol. 8; issue No, 418; Friday 2, 5, 1993.
- Doi, `Abdur Rahman I.; Shari`a: The Islamic Law; Taha Publishers; London UK; 1984.
- Mawdudi, S. Abul `Ala', The Rights of Non-Muslims in Islamic State, Islamic Publications, LTD. Lahore, Pakistan. 1982
- Muraghi, Abdullah Mustapha, Islamic Law Pertaining to Non-Muslims, Library of Letters. Egypt. Undated
Engelsk
original: http://www.answering-islam.org/NonMuslims/rights.htm