NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 7. mai 2017

Guds tempel og antikrist

Av Odd S. Beverfjord.

Til tessalonikernes menighet i Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus skriver apostelen Paulus om ”opprykkelsen” og antikrists komme: ”La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og ophøier sig over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud.” 2Tess 2:3-4

Benevnelsen ”antikrist” brukes hverken i 2Tess 2:3-12 eller i Åpenbaringgsboken. Antikrist er et navn som er hentet fra første Johannes-brev og anvendes i denne sammenheng, i kristen språkbruk som nærmest en tittel. I Åpebaringsboken omtales antikrist som dyret. Ordet anti-krist betyr to ting. For det første betyr det ,”den som står Kristus i mot.” Det er preposisjonen anti på gresk som betyr to ting. Det kan bety imot, og det kan det bety ”i stedet for”.

Antikrist er den som vil gå inn i stedet for Kristus i menneskers liv og i menneskenes hjerte – og i den frafalne ”kristne” menighet. Og da forstår vi to ting fra det som Paulus skriver. Vi fortår for det første hvorfor dyret så å si imiterer Kristus i hans død og oppstandelse, og vi forstår hvorfor det her sies i Tessaloniker-brevet at han setter seg selv i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud. 

Det er mange som på grunnlag av denne teksten forestiller seg at det som det da er tale om, er at templet i Jerusalem skal gjenoppbygges, og dette utgjør forutsetningen for antikrists fremtreden. Men en slik forståelse finnes det ingen dekning for i Skriften.

Tabernaklet, som ble erstattet av templet, var et forbilde (”skygge”, Heb 8:5) på det som skulle komme. Det var et bilde på Kristus og hans menighet, Kristi ”legeme” – menigheten. Den sakrale gudsdyrkelsen opphørte i det øyeblikk Jesus døde på Golgatas kors og forhenget til Det aller helligste revnet. Det fysiske tabernaklet/templet hadde oppfyllt sin funksjon og hensikt i Guds frelsesplan (Heb 10:5-10). Gud har ikke lenger noe fysisk tempel. Og han har ikke tanker om å bygge det opp igjen og forstette med dyreofringer og sakralismen. Om et nytt tempel skulle bygges, så vil ikke det være Guds tempel. 

Etter at Jesus innstiftet Den nye pakt i hans blod, sørget Gud for å ødelegge det fysiske templet (Mat 24:1-2). Ingen steder i Bibelen sier at han hadde tenkt å bygge et nytt. Offertjenesten og sakralismen var historie. Det skulle ikke gjenopptas.

I det nye testamentet er betegnelsen ”Guds tempel” en benevnelse på den kristne menighet.  At ”antikrist” da setter seg i Guds tempel innebærer at det kommer til å være tale om en sentral lederskikkelse eller leder-enhet innenfor kristenheten som utnevner seg selv til denne posisjon og dermed kommer til å ta plass i Guds menighet. Mange kristne vil bli forført.

Det er en organisert bevegelse i Israel for å gjenoppbygge det fysiske templet og gjenoppta ”det stadige offer”. Personlig har jeg ingen tro for at det skjer. Jeg tror ikke Gud vil tillate det. Men om planene skulle realiseres så blir i så fall det templet ikke Guds tempel. De som eventuelt bygger det templet må nok ta det på sin egen regning. Gud har kvittet seg med det fysiske templet og kommer ikke til å gjenoppta ordningen med tabernaklet i ørkenenen og templet i Jerusalem. Den delen av Guds frelsesplan er gjennomført og avsluttet. Siden frelsesverket i Kristus på Golgata har Gud hatt et tempel etter den nye pakt, Jesu Kristi legeme på jorden – menigheten. Et eventuelt nytt tempel (hieron) blir ikke Guds tempel og det blir ikke i det templet lovløshetens menneske, fortapelsens sønn (”antikrist”) vil ta sete. Antikrist vil sette seg i Guds tempel (nais), menigheten, og utgi seg selv ut for å være Gud (2Tess 2:4). I mellomtiden må nok de som arbeider for å bygge et nytt, fysisk tempel i Jerusalem stelle med sitt eget prosjekt, hva nå enn utfallet av en slik entreprenørvirksomhet måtte bli.
  
Det greske ordet som Paulus bruker for tempel i denne teksten er naos. Paulus bruker dette ordet 8 ganger i sine tekster og hver gang er det kun med referanse til de kristne som Guds ”tempel”. Når det i NT tales om et fysisk tempelbygg så brukes det greske ordet hieron. Det gjorde Paulus konsekvent. Ordet hieron brukes sirka seksti ganger i NT, men aldri med referanse til de kristne som Guds tempel. Når Paulus omtaler det fysiske templet i Jerusalem i 1Kor 9:13, så bruker han ordet hieron. Så ”Guds tempel” i 2 Tess 2:4 betyr således med all tydelighet de kristne, både som enkeltindivider og som menighet. Den kristne, evangeliske forsamling av kristne som har lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og forløsningen i Kristus, og har fått Den Helllige Ånd i sitt hjerte som pant på at de er Guds barn og har sine navn skrevt i Livets Bok, er Guds ”tempel” idag.

Reformatorer talte om bare to kirker, den sanne kirken og løgnkirken. Den sanne kirken består av alle de som ved troen på Kristi stedfortredende død for vår skyld og har kommet inn i frelsens rike. Løgnkirken består av alle de som har en eller annen form for gudsdyrkelse, men har ikke fått del i den frelsende tro ved forkynnelsen av og troen på evangeliet.

Det er i løgnkirken antikrist slik tar seg til rette, og lik Kain med sitt fiendskap mot Abel, så retter denne kirken sitt hat og sitt fiendskap mot den sanne kristne menighet. Det blir gitt ham å føre krig mot de hellige (Kristi meninighet) og seire over dem. Alle mennesker, untatt de som fra verdens grunnvoll ble lagt har fått sitt navn skrevet i Livets Bok, skal tilbe dyret.

”Og der blet gitt [dyret] å føre krig mot de hellige og seire over dem, og det ble gitt det makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Og alle som bor på jorden, skal tilbe det, hver den som ikke, fra verdens grunnvoll ble lagt, har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som er slaktet.”  Åp 13:7-8

Her tegnes det for oss at i denne historens avslutning står vi overfor den største forfølgelse og trengelsstid som den kristne menighet har vært utsatt for noen gang. Men vi skal også merke oss noen av trekkene som vi her får høre om i 2 Tess. som kjennetegner denne person. Det tales først om frafallet som forbereder veien for antikrist’s fremtreden. For at det skal være et frafall, så må det finnes en troende menighet, for det er bare menigheten som kan falle fra troen på evangeliet om Kristus Jesus.  Det er altså en kristenhet som vender ryggen til Kristus og troen på evangeliet. Og dette frafallet er med på å forberede antikrists herredømme. Dette er det store frafallet.

Frafallets karakter er også beskrevet som lovløshet, og ordet gjentas en rekke ganger. Lovløshetens hemmelighet er alt virksom, skriver Paulus. Ordet lovløshet, eller ’antinomisme’ som det heter i teologien, er fiendskap mot Guds hellige lov – et fiendskap som krever frihet for det kjødelige menneskets lyster og begjær etter sex, makt og luksus (hedonisme).

Presteskapet i den frafalne kirken opptrer som falske profeter og oppmuntrer til frallet. Idag ser vi dette skje både i Norge og over alt i den tradisjonelle kristne, vestlige verden. Hvor arbeidet med å parre alle religionen sammen til en verdensreligion for den nye verdensorden naermer seg fullendelsen. Jeremias sa om de falske profetene, ”De styrker de ondes hender, idet de sier, fred, fred, og det er dog ingen fred.”  De taler om at Gud er god, Gud er kjærlighet, ingen fare. Men ordet om korset blir ikke forkynt. Fordi det ikke kan forenes med noen annen religion. Derfor forfølges kristne, også i den vestlige verden. Politikere vil ha kristendommen bort, og bruker islam som et verkøy i arbeidet med avkristningen. De som forkynner evangeliet står alene og blir latterliggjort, spottet, og forfulgt. Det er antikristens ånd som styrer dette. Det er lovløshetens hemmelighet.

Når det sies om antikrist at han setter seg selv i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud, så ser vi i dette det som er høydepunktet, ytterpunktet, av menneskets synd.

Allerede på syndefallets dag er det beskrevet for oss hva det er som er kjernen i syndefallet. Den onde sier til Eva, ”dere skal bli likesom Gud.” Og det er fristelsens kjerne. Menneskets trang til å ta Guds plass, til å avsette Gud som Herre,  for selv å være Herre – for å avsette Gud fra å være den øverste autoritet som kan si oss hva som er godt og ondt, så vil mennesket selv styre og bestemme om hva som er godt og ondt. Denne synd, menneskets selvhevdelse og hovmod, som tar Guds plass, når sitt høydepunkt nettopp i denne personen. Han setter seg selv i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud, og så tilber mennesket seg selv. Og det er det som skjer når all jorden følger antikrist og tilber dyret. Dypest sett tilber mennesket seg selv. Og med dette, hvis vi tar et sideblikk på vår egen tid, så står vi nettopp overfor disse to trekkene som kanskje et av de mest grunnleggende hovedtrekkene i den moderne kultur – det er lovløshet og menneskets selv-tilbedelse. Vi står inne i den tid som bereder veien for frembruddet av det vi leser om i disse versene.

Når det sies i Åpenbaringen at ”det ble gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem”, så skjønner vi at med dette vil all gdsdyrkelse som bærer den sanne Guds tro, vil i alt vesentlig være utryddet. Det vil nok være enkelt-troende tilbake, men offentlig kristen gudsdyrkelse, offentlig sann forkynnelse, vil ikke lenger finnes. Løgnen blir enerådende.

"Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike; forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste."  2Tim 4:1-5

”Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.” Åp 7:13-14


Odd S. Beverfjord